Fridtjof Nansen (1932)/Grønlandsferden
GRØNLANDSFERDEN
FORAN FERDEN
Det felt han foreløbig forlot, der kunde andre innta hans plass. På det felt han drog til, det store ukjente, der hadde alle forgjengere kommet til kort.
Og bak den nye opgaven lå en enda større, ut forskningen av nordpolsområdet. Forgjengerne der, deres saga var en forferdende rekke av tragedier.
Med geniets evne løste han begge opgaver.
Hans opvekst, hans ungdom, ¦ hele Bergenstiden var som en beredelse. Allsidigheten i hans evner, den sjeldne forening av idrett og videnskap var betingelsen.
Men en slik forbindelse i én person var man ikke vant til den gangen. Det var ikke fritt for at idrettsmannen var til hinder for at folk vågde tro på videnskapsmannen. Heller ikke så han ut som en videnskapsmann. Ikke hadde han briller, ikke langt skjegg, og han gikk i stutt jakke, i grå sportsklær, han får på vettløse, unyttige skiferder i høifjellet om vinteren, alene, han var fisker, jeger, svømmer, gymnast og meget annet slikt hvor kroppen briljerer. At den kroppen skulde hUse en videnskapsmann, til og med av n»i rang, var ikke rimelig.
Det var heller ikke mere enn så vidt at hans doktoravhandling slapp igjennem. Var det ikke fordi han hadde bestemt sig til å omkomme på Grønland, vilde han heller ikke tatt den antatt, 8a man. Opponentene hadde meget å kritisere, tilhørerne fikk det inntrykk at avhandlingen var dårlig. En i publikum lenge utbredt mistillit til Nansens videnskap skriver sig fra den tid.
Men saken var den at Nansen var et stykke forut for den norske vi6enBkap på det felt den gang. Da Nansen senere, efter Framferden, holdt foredrag i Amerika, blev det fortalt ham at i auditoriet ved siden av holdt en av Amerikas første biologer foredrag om den «epokegjørende» opdagelse Nansen hadde gjort ved denne doktoravhandling.
Det var en vinterkveld i 1887 i Oslo Nansen kom inn på hybelen til sin gode venn dr. L. Grieg, og la frem sine planer. Han vilde til Stockholm. «Hvad vil du der?» «Søke Nordenskiöld og be ham prøve min plan. Først vil jeg ta doktorgraden til våren, og så gå til Grønland. Det blir en hård vår, gutt!» «Men skitt, det skal nok gå.» Og så viste han på kartet hvor han vilde gå over, — langt oppe, «for det overlegne vilde være å vise verden at Grønland kan passeres så langt oppe». Og fra østkysten, den folketomme østkysten, som ingen forbindelse hadde med verden, altså ingen retrettmulighet, det var det orignale ved planen, eller det vanvittige ved den, efter de flestes mening i samtiden.. For Nansen var fordelene ved hans plan klare nok. Ved a gå den omvendte vei, fra vest til øst, vilde man komme til en übebodd kyst og måtte vende tilbake, ga veien to ganger. I våre dager er forholdene noget forandret, ekter at Angmagsalik, den eneste eskimokoloni på østkysten, nu har regelmessig årlig forbindelse med Europa. Men den gang var det å sette livet retrettløst inn på å nå frem.
«Det var som en åpenbaring i hine bohemdager å høre en handlingens mann rede til å gi sitt liv for sin., idé. Jeg var imponert og grepet nin kveld, da vi skil* tes», sier dr. Grieg.
Så drog han til Stockholm for å opsøke Norden* skiold, den store svenske banebryteren for nordisk polarforskning. Nordenskiold anså nok Nansens plan for dumdristig, men ikke for absolutt ug^ennemlSriig. Nansens personlighet gjorde et sterkt inntrykk på ham, og han blev menner og mer interessert og gav Nansen mange gode råd. Da de møttes 2 år senere, var den dumdristige plan gjennemført. Grønlandsisen for første gang passert.
Den 11te november 1887 skrev han søknad til det akademiske kollegium om et bidrag — kr. 5000,00 til ekspedisjonen. Den begynner slik: «Det er min nen sikt til sommeren å foreta en reise over Grønlands innlandsis fra østkysten til vestkysten», og den slutter med å anføre Nordenskiolds ord: «Utredningen 2V Grønlands virkelige beskaffenhet nar en så stor og så gjennemgripende betydning i videnskapelig henseende at man for nærværende neppe vilde kunne opstille et viktigere mål lor en polarekspedisjon enn just utred* ning av naturforholdene i det indre 2v dette land.»
Kollegiet anbefalte varmt hans andragende. Men regjeringen sa nei. Et av dens blader skrev at det var ingen grunn til at det norske folk skulde betale en så stor sum som 5 000 kroner for at en privatmann kunde gjøre en forlystelsestur til Grønland. Andre kant det likefrem syndig å yde hjelp til selvmord. Atter andre moret sig med vittighetsbladet i Bergen som averterte-:
I juni måned f. k. gir konservator Nansen en opvisning i skiløp med lengdehopp på den indre Grønlandsis. Faste sitte* plasser i sprekkene. Returbillett spares.» I^tenlor ungdommen og en 6el vi6enBkapBmenn var 6et en 2imin6elig opl2tning at l<lanBenB plan var galmanns gjerning. Ekspedisjoner fra 3 land hadde forsøkt å entre innlandsisen fra vestsiden. Deriblandt polareksperter som Peary og Nordenskiöld. Men alle måtte de snu. På østkysten vilde en vendereis være den visse død. Dertil kom at mange sakkyndige, tidligere Grønlandsfarere som skulde kjenne forholdene, mente at på østkysten var selve landgangen praktisk talt en umulighet.
Langs østkysten går en sterk strøm sørover som fører med sig masser av grov gammel polaris. Der var tidligere gjort en rekke forgjeves forsøk på å komme i land på den sydlige del av østkysten, sør for 66de grad. Lengere nord er det lettere å komme inn, men det lyk* tes først i 1883 for Nordenskiold å komme inn med et dampskib til Kapp Dan.
I 1777 kom hele hvalfangerflåten fast i isen ved østkysten, skib efter skib blev brutt ned, 320 mann omkom, 155 drev på isflak sørover rundt Kapp Far* vel og blev reddet.
I 1868 gjorde den tyske nordpolsekspedisjon under Koldewey samme reisen; et av fartøiene, «Hansa», kom fast, blev brukket ned 19. oktober, besetningen drev på isflak og blev reddet ved Kapp Farvel 13. juni 1869.
I denne uhyggelige isstrøm drev Nansen i 1882 med «Viking» i24 døgn. Han kjente den, han visste at den for de andre nådde vært umulig, men det var nettop det for andre umulige som var bedriften i begge hans polarferder.
Januar 1888 fikk kollegiet meddelelse fra Kjøben* navn at etatsråd Gamél skjenket de manglende 5 000 kroner. Gamél betalte dessuten også med en lignende sum overvintringen og tilbakereisen til Kjøbenhavn og opholdet der. Da ferden var gjort, blev dette kriti* Bert. Nansen skulde pent ha ventet til pengene var kommet et steds fra i Norge. Det var der ingen ut sikt til. Og ferden kostet ikke bare 5000, men over 15000, det manglende var Nansen beredt pa a dekke Belv av sin smule formue. Efter endt lerd samlet Stu* dentersamfundet inn 10000 kroner.
Det blev en nard var: med lorberedelßen og utrustningen til ferden. Han konstruerte selv alle de viktigste ting. Snart var han i fjellene ved Bergen eller på lange skiferder i høifjellet for å prøve slede, sovepose, kokemaskin, så er han i Bergen og holder foredrag om Grønland og ferden, så på kateteret i Oslo og forsvarer sin doktoravhandling 28. april, og 2. mai drar han til Kjøbenhavn og er på veien til Grønland.