Fanen på Kreml
Så kom den myke skumring
og svøpte Kreml inn,
først varsomt innved muren
og så om tårn og tind.
Lengst blinket en antennetråd,
en gyllen streng i alt det blå.
Ved Lenins mausoleum
stod tause menn i kø…
Han var den beste fører
og måtte derfor dø.
Men lever ikke Lenins ord
i all vår kamp rundt jord?
Da blusset det i mørket
et blodrødt flammespill.
Og det var Kreml's fane
i sterk elektrisk ild.
Den vaier over Lenins grav
og sees over alle hav!
Slik var jeg kommet: en pilgrim med hjertet i skjelvende sang,
fjernt fra en stenby i vesten, en gate på dypene der.
Fattig og ung var jeg kommet. Jeg lignet min ungdom engang
med trær som forsmekter på stengrunn, min gates fortvilede trær.
Eiet jeg intet? Jeg eiet min drøm og min trossige tro —
drømmen om fanen, som luer om dagen i himmelens sol,
om natten elektrisk belyst og som aldri vil falle til ro,
høit over Krasnaja-Plassen — det evige oprørs symbol!
Ryktet var gått. — På min østkant, i Whitechapel og Moabit,
nedi de mørkeste kroker, i bakgårder, kjeldere, skur
hadde vi hørt evangeliet: klangen i massenes skritt,
dengang de russiske brødre løp storm mot den eldgamle mur!
Slik var jeg kommet: med tuseners lengsel og drøm i mitt sinn —
hit for å dvele ved synet av fanen, som flammer ved natt
høit over Kreml, hvor engang de gull-lagte tsarørner satt,
foldende ut sine vinger til flukt over kuppel og tind!
Og da jeg stod på plassen under muren,
og fanen splittet mørket over mig —
da så jeg inn i nye, lyse tider.
Jeg så min egen og de andres vei!
Jeg skulde gå tilbake til min gate
med bud og hilsen fra Den røde Plass,
at selv om vi er født til liv i mørket,
så la oss heise fanene på trass!
Og vi må aldri la vår tro få farve
av gatedypet som vi lever i.
Et grånet hjerte bringer nederlaget —
ved fanen over Kreml seirer vi!