De Sorte Gribbe/Kapittel 6

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 44-52).
VI
DEN SIDSTE CIGARET


Det var maaneskin.

Slotsparken laa som en fortryllet skog med lange, hemmelighetsfulde skygger sitrende mellem rakler og ranunkler. De sidste aftenvandrere gik til sine hjem, de sidste fugler tuslet omkring mellem buskerne, og de første vaarlige par sat ømt omslynget paa de haarde bænker og tutet hverandre ørene fulde med maaneskinssvulmende elskovsord.

Der kom en gammel mand gaaende opover. Ved skjæret av en gaslygte saa man, at han hadde et blekt, furet ansigt med tynde, røde haartjafser stikkende frem under den slitte filthat. Ved hjørnet av Parkveien blev han ubeslutsom staaende. Det var som om en eller anden nagende tanke holdt ham tilbake. Han smaasnakket en stund med sig selv, saa rystet han ubehaget av sig og gik hurtig videre. En postkasse fik ham atter til at stanse. Han grep til sin lomme og tok frem et brev i en gul konvolut. Det var endnu ikke tilklæbet. Manden veiet det betænksomt i haanden . . .

—Nei, mumlet han, der er ingen risiko. Jeg faar vente . . .

Saa stak han brevet til sig med en hurtig beslutning, trak den gamle filthat ned over ørene, skraadde med lette og spænstige skridt over gaten, stanset utenfor dr. Fjelds port og trykket uten at betænke sig paa den elektriske knap . . .

Der blev et minuts stilhet. Den gamle mand stirret utaalmodig gjennem gitteret. Et lys tændtes inde i huset. Det var som et mægtig ugleøie, der saa ham ret ind i ansigtet. Gamlingen gren litt, — saa sprang døren med den underlige metalplate op av sig selv, og nok et lys tændtes ved porten.

Manden nølte litt. Han ordnet noget ved sin høire arm og gik saa ind med tunge og langsomme skridt. Døren faldt lydløs i bak ham. Med et sky blik vendte han sig om . . . Saa trak han paa skulderen og fortsatte sin vei ind i den lysende stripe, der viste vei til den lille villa. Den gamle merked sig alt, — den lille velordnede have med de brede ganger og de høie hekker med pigtraadgjærdene, der stod paa vagt mot enhver ulovlig indtrængen. Og derinde, belyst av maaneskinnet, hævet en høi bronceskikkelse sig. Den saa forunderlig levende ut i de skjælvende sølvstraaler . . . Manden lænte sig utover buskene og tok maal av det eiendommelige monument: Det forestillet en vakker, høi mand, der stod lænet til sin bøsse og saa drømmende frem for sig. De gyldne bokstaver paa sokkelen saaes tydelig. Han læste: Min ven, Magnus Torell, Amazonas 18. juli 1913.

Manden trak paa skuldrene og gik videre.

Inde i en nische stirret et stort og bredt mandsansigt ham imøte. Det firkantede hodes brutale kraft, de dorske øines likegyldige ro gjorde et mægtig indtryk paa den gamle. Han rygget tilbake, som han hadde set en ond aand . . .

—Kan det være mulig, mumlet han . . .

Saa bøiet han sig fremover mod den underlige broncebuste, hvis døde øine saa over ham i en uendelig fjernhet . . . I skyggen stod der med sorte bokstaver:

† Jaap van Huysmann.
Bashwell Street 1059, Frisco 1914.

Da rygget den gamle tilbake med et forfærdet utrop.

—Hvad er dette? mumlet han. Hvad har denne doktor med Huysmann at gjøre? Skulde jeg være lokket i en fælde? . . .

—Er her nogen? spurte en stemme ovenfra huset . . .

Den gamle mand tok sig pludselig sammen. Hans ryg krummet sig og møisommelig slæpte han sig videre . . .

—Jeg skulde ha talt med doktoren, sa han med rusten stemme. Det er en liten gut, som er blit saa syk . . . Er doktoren hjemme, frøken?

—Jo han er, svarte søster Helene uten at se paa manden. De kommer sent. Men jeg tror nok, at doktoren vil hjælpe Dem. Vil De gaa ind paa kontoret saalænge. Saa skal jeg varsle dr. Fjeld.

Den gamle løftet hodet og saa skarpt paa den unge pike. Hun saa forfærdelig blek ut der i det hvite lys, og hendes øine var store og feberbrændende. Men hun syntes ikke at ta notis av nogetsomhelst.

—Værsaagod, — denne vei, sa hun venlig, og gik foran ind i et stort kontorværelse. Den gamle mand fulgte nølende efter, mens hans øine flakket omkring fra det ene til det andet og stanset ved et skelet paa en sort sokkel . . .

—Det var da en uhyggelig fyr, mumlet han. Søster Helene saa forbauset op. Saa gik hun ind i sideværelset.

Gamlingen fik pludselig liv. Der var kommet en uhyre energi over det lille uttærte legeme. Hans ryg rettet sig, og de smaa, sure øine blev pludselig store og straalende. Han lyttet, . . . ingen lyd hørtes . . . Saa listet han sig med en utrolig hurtighet og behændighet hen til sidedøren og la øret til nøklehullet . . .

Han for forfærdet tilbake. Der sat en mand i sengen. I den venstre haand holdt han en avis, og han dampet paa en snadde med en tilfredshet, som tydet paa en utvilsom helbred.

Manden var Ralph Burns og avisen var »Times«.

Der hvislet en forfærdelig ed mellem de røde skjegtafser, som dækket den gamle mands mund. Men i samme øieblik hørtes lyden av en dør, som slog igjen et sted i det underlige hus, og den fremmede gjest gjorde et sprang over værelset, som selv ved et olympisk stevne vilde ha vakt opmerksomhet. Saa blev han staaende med ærbødigt lutende hode — —

Dr. Fjeld traadte ind.

—Naa, sa han. Hvad var det? . . . Værsaagod sit ned. De er gammel og træt . . . Han pekte likegyldig paa en gammmeldags skindbetrukken stol med mægtige arme, som stod midt i værelset foran arbeidsbordet.

—Jo det var det, at gutten min var blit syk, sa oldingen med træt og slæpende stemme og satte sig med besvær i lænestolen . . .

Det klang i metal. Der lød et haardt smeld, som et gammelt kistelaag, der springer igjen. Ut av lænestolens arme var der sprunget to par brede metalbaand, som omfattet den gamle mand og klemte ham indtil stolryggen, saa han ikke kunde røre overkroppen.

Dr. Fjeld reiste sig og rev med to kraftige ryk skjegget og parykken av den sene gjest. Oldingen forsvandt, og tilbake blev en ung mand med kulsort haar og en blodfuld mund. Han gjorde en fortvilet anstrengelse for at komme løs, men staalbøilerne gav sig ikke en tomme. Han forsøkte at trække armene ut av det frygtelige grep, men han opnaaet kun at skrape huden av dem . . .

—De kan gjerne opgi al motstand, sa Fjeld koldt. De sitter saa at si i saksen . . . Forsøk at se situationen i øinene. De er min fange, og vi slipper Dem ikke, før vi har faat de fornødne oplysninger av Dem . . .

Manden i stolen saa haanlig paa sin motstander. Der brændte et hat i hans øine, som var forfærdelig. En let skumfraade samlet sig om hans læber, og en række gule, skarpe tænder sprang ind i underlæben, saa blodet piblet frem. Det var den bundne ulv, som i avmægtig raseri glefset mot sine fiender.

—Hør nu her! fortsatte Fjeld og tændte sig en cigaret. Spild ikke tiden med alle disse anarkistfagter. Vi befinder os ikke paa theatret . . . De maa nu forstaa at vi har overlistet Dem . . . Jeg skjønte, at De maatte komme for at undersøke, hvad søster Helene gjorde her . . . Derfor lot jeg hente denne eiendommelige stol nede fra kjelderen. Det er et gammelt arvestykke. Den gamle jøde i Rue Jacob, som solgte mig den, sa, at den hadde tilhørt madame Brinvilliers, den berømte giftblanderske, som ved siden av kemien ogsaa sterkt interesserte sig for mekaniken. Senere skulde den være kommet i hænderne paa en ung fyr, som skrev sig ihjel paa spændende romaner. Han het Ponson de Terrail og levet av literære mord. Jøden løi naturligvis, men møblet kostet mig 500 francs . . . Vet De, jeg vilde i dette øieblik ikke sælge det for 10,000! Det gamle skrammel er saa at si mere moderne end alle Paris’ møbellagre . . . eller hvad mener De, hr.? . .

—Spar Deres snak, sa den unge mand koldt. Hvad vil De mig?

Fjeld lænte sig over mot ham og smilet om hans mund forsvandt.

—De skal si os sandheten om gribbene, sa han haardt. Selv om jeg skulde klemme det ut av Dem tomme for tomme. De er i min magt. Og jeg kjender ikke til barmhjertighet!

Den fangne hadde gjenvundet sin aandsnærværelse. Han saa hen paa dr. Fjeld.

—Jeg ser, at De mener, hvad De sier, mumlet han let. Men De kjender os ikke, naar De tror at kunne føre en kamp mot gribbene. De er nu Europas skjæbne. Intet kan stanse dem. Hvad betyder mit liv? En regndraape i den vanflom, som nu overskyller verden . . . Hvad er jeg? Kun en ussel fjær av den kjæmpegrib, som nu hakker i Europas lever . . . Og saa kan fanden ta baade Dem og Ralph Burns. Naa — kom nu med tommeskruerne!

Fjeld reiste sig. Han var meget blek. Og over hans næserot tegnet sig to blodrøde skygger . . . Han bøiet sig over den fremmede og trak ut en kort revolver, som var sydd ind i den høire arms for. Saa stak han haanden ind i fangens lomme, hvor han fandt et cigaretui og en stor, gul konvolut. Det maatte være et godt fund, ti ederne stod som en giftig edder ut av den lille mands mund . . .

Fjeld grep brevet og gik ind til Burns med det.

Kort efter vendte han tilbake og trykket paa en knap i stolen. Staalbaandene trak sig tilbake, og fangen var fri. Han pustet lettet.

—Er det Deres mening at la mig gaa, spurte han spydig.

—Nei, sa Fjeld, men jeg agter at flytte Dem ned til rotterne i min kjelder.

Fangen trak paa skulderen.

—Tillater De, sa han med et blik paa sit cigarfuteral, at jeg tar mig en cigaret, før jeg gaar over til rotterne.

Manden rakte ut sin haand efter det tynde sølvetui og aapnet det omhyggelig. Der laa to rader av cigaretter. Han tok den ytterste og stak den i munden.

—Skal det være, sa han dovent. Phillip Morris eller Dubec? . . . De røker ikke. Jeg beklager. Det er indgangen til den store hvile . . Fyrstikker, tak . . .

Han tændte sin cigaret langsomt og høitidelig og la det ene ben over det andet.

—Jeg ser, sa han, at De har kjendt Jaap van Huysmann.

—Han døde i mine arme i San Francisko.

—Naa saa . . . Ja da vil det kanske interessere Dem at vite, at det er hans verk vi nu utfører. Han er død, men hans aand lever. Han var den store grib, som forkyndte forbrydelsens anarki.

—Og De — hvem er De, spurte Fjeld. Den unge anarkist svarte ikke. Cigaretten faldt ut av hans mund, og hans hode sank fremover. En stram, bittersøt lugt fyldte værelset.

Fjeld styrtet hen til fangen, løftet hans hode — og saa ind i to bristende øine. Saa grep han cigaretten, lugtet paa den og slængte den ut av vinduet.

—Uavladelig cyankalium, mumlet han.

Den fremmede var død.