De Sorte Gribbe/Kapittel 4

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 29-35).
IV
TO DUSIN ØSTERS


—Der har været en herre og spurt efter Dem, sa søster Helene.

Ralph Burns gabet efter en lang og forfriskende søvn.

—Hvad var det for en fyr?

—Han kaldte sig Jones og hadde hilsener til Dem fra England. Jeg vilde ikke vække Dem, men han kommer igjen senere.

Den syke reiste sig interessert i sengen.

—Jones, sa han hurtig. Er han her. Det kan jeg kalde et svineheld. Kjækkere gut findes ikke i Scotland Yard . . . Naa, hvad sier De, frøken? . . . De ser saa mellemfornøiet ut . . . Gav han Dem nogen besked . . .

—Ja, sa søster Helene rolig. Han sa, at han vilde sende et par dusin østers op til Dem. Det var Deres specialitet, sa han, at spise to dusin østers.

—Truffet paa kornet! Ja, han kjender mine smaa svakheter, den gode Jones. Nævnte han ikke noget om en flaske? . . .

—Jo, svarte den unge pike rødmende, han vilde sende Dem en flaske Pom . . Pom . . .

—Pommery, frøken — Pommery & Greno var det — ikke sandt? . . . Ja, se, bare paa mig. Jeg er desværre ikke nogen helgen. Der er i det hele ikke noget videre godt ved Ralph Burns. Han er en syndig person og en gourmet av rang. Og han drikker champagne som en sil . . . Det er netop noget for en fyr som i 12 aar har gaat omkring og kranglet med døden . . . Jeg sier med gamle Camille Desmoulins: Lad os spise østers, venner, for imorgen skal vi dø! . . .

—De er for tiden under hospitalets reglement, mr. Burns, sa søster Helene værdig. Og det er ikke sikkert, at doktor Fjeld vil tillate Dem at spise østers . . . De er ikke sterk nok endnu.

—Hvad sier De, mumlet Burns ynkelig. Er jeg ikke sterk nok? De vet nok ikke, hvilken kjæmpe De har i logi — jeg, som kan ta en yorkshiregris under armen like saa let som De engang vil manøvrere med Deres førstefødte . . .

Den unge pike blev blussende rød, hun fik taarer i øinene og vendte sig bort . . .

Burns saa forskrækket paa hende . . .

—Undskyld mig, søster Helene, sa han ydmygt Jeg saarer Dem med mit fjollede snak. Mit arbeide har ført mig bort fra salonerne. Jeg har sandt at si bare hat med mandfolk at gjøre siden jeg danset paa mit sidste studenterbal i Cambridge. Og hvilke mandfolk! . . . Det har saa sandelig ikke bare været gentlemen, som bukket og skrapet og bela sine ord med melk og honning eller diskuterte med et parlamentarisk reglement i brystlommen . . . Nei, de herrer, jeg mest har beskjæftiget mig med, har ikke bestræbt sig paa andenslags veltalenhet end den, som ligger i en 15 centimeters bombe ladt med uforfalsket pikrinsyre, — eller brukt andre argumenter end de, som ligger let ved haanden i høire baklomme . . . Derfor er Ralph Burns, inspektøren ved Scotland Vards anarkistavdeling, blit en bøffel, — en haard hals, som har den uvane at spise østers . . . aa, kjære lille frøken Helene, la mig saa faa de to dusin østers, saa skal jeg aldrig mere falde i beundring og henrykkelse over Deres smukke øine . . . Se paa mig . . . jeg er jo saa svak . . . som et barn . . .

Den unge pleierske smilte uvilkaarlig.

—Jeg synes De sa, at De kunde ta en yorkshiregris . . .

—Det var bare utidig skryt, frøken. Men faar jeg min ven Jones’ østers, saa vet jeg ikke, hvad der kunde hænde . . .

—Jeg likte ikke Deres ven Jones, sa søster Helene hurtig og vendte sig om.

—Naa saa . . .

—Han hadde et sleskt smil, og han smilte hele tiden . . .

—Ja, Jones har nu engang let for at smile, naar han ser smukke damer . . . Men det er en bra kar, som vi alle holder av . . .

—Er De sikker paa . . .

Hun stanset uvilkaarlig.

—Hvad mener De?

—Aanei, det kan være det samme. Men jeg kan ikke tillate Dem at nyde noget andet end den reglementerte kost, før doktoren kommer.

—Ikke værre, sa Burns tilfreds, — — der hører jeg allerede hans skridt i gangen. Han gaar paa en slik underlig maate, den doktor. Det er som en mand, der er vant til at vandre paa uveisomme steder . . . og hør! der gaar en gut med en tung byrde efter ham. Jeg vædder paa, at det er østersen, som kommer spaserende . . . De ser saa forbauset ut, frøken . . Jeg er jo detektiv, og det er væsentlig mine to lange øren, som har skaffet mig den smule berømmelse, jeg har . . .

Doktor Fjeld traadte ind fulgt av en piccolo med en svær kurv.

—Hurra, doktor, ropte Burns ham imøte, kommer De med min kollega Jones’ østers? . . Tænk her findes en dame, som sier, at jeg ikke har godt av østers og et litet glas ekstra sec.

—Saa? — Det er meget omtænksomt gjort av Deres ven. Østers staar desværre ikke paa rikshospitalets menu. Og vi har ikke champagne i kjelderen. Men ikke destomindre er det den bedste kost for en mand, som vil bli hurtig frisk . . . Ikke sandt, frøken?

Søster Helene svarte ikke. Hun rystet paa hodet og gav sig langsomt ifærd med at pakke ut av kurven.

—Det var nogen vidunderlige østers, sa Fjeld. Sandelig tror jeg ikke det er english natives. Vi har dem ikke saa gode paa vore kanter. De skal se at Deres ven, har hat dem med sig fra London.

—Det vilde ligne Jones, utbrøt Burns og løftet sig op paa puterne. Han finder paa de mest utrolige ting. De har ialfald holdt sig friske. Jeg tænker, han har faat dem slaat op paa Grand hotel. Skal det ikke være, doktor? . . .

Søster Helene hadde imidlertid dækket op paa det lille bord ved sengen.

Det var to sølvfater med østers med alt tilbehør.

—Ta det ene fat og sæt det hen i vinduet, sa Fjeld til den unge pike, ellers blir her for trangt. Nu skal jeg trække op champagnen, og saa hjælper vi Dem med at rense østersen . . . Dette er jo formelig festlig . . .

Søster Helene reiste sig og anbragte det ene østersfat i det aapne vindu . . . Hun var meget blek . . .

—Nei — se, ropte Burns muntert, det er nok andre, som liker østers end mig.

De saa alle hen mot vinduet, hvor en liten fet kjøtmeis dristig trippet ind over karmen, satte sig paa randen av sølvfatet og pikket løs paa et av de største skaldyr . . .

Den lille vakre fugl hævet forbauset hodet, den saa sig forvirret og bebreidende om, saa sank den langsomt sammen. Fjeld sat med champagneflasken i haanden. Han slap den forfærdet og ilte hen til vinduet. Kjøtmeisen var død. Den hadde strukket benene ret frem for sig i den sidste krampetrækning.

—Dette var altsaa Deres ven Jones’ gave, sa Fjeld langsomt. Østersen er forgiftet. Vi har allerede rakket ind paa livet. Det er paa tide, vi nu tar fat. Imorgen flytter De hjem til mig i al stilhet. . . . Det er en borg, hvor ingen ustraffet skal trænge ind. Og inden 14 dage maa vi være klar til at flyve mot syd. Kanske denne begivenhet vil gi os en eller anden ledetraad . . . Nu er klokken 12. Om en time maa De være hjemme hos mig. Ralph Burns avgik ved døden paa rikshospitalet fem minutter over 12 av en ukjendt sygdom, antagelig blodprop. De forstaar mig. Og søster Helene følger med . . . Ingen faar vite noget om dette, østersen gaar i destruktionsovnen og champagnen i rendestenen . . . Det er ikke værd, at nogen søler i sig al den cyankalium, som var bestemt for en syk, lemlæstet mand.

Søster Helene samlet sakerne sammen med skjælvende hænder. Det var, som om hun gik iblinde. Hun hadde i et forfærdelig øieblik set ind i en sort, hemmelighetsfuld taake, som fik hendes læber til at dirre. Hvor nær hadde hun ikke mistet ham, hun skulde verne om med sine svake hænder og sit trofaste hjerte . . . Saa gik hun stille ut . . .

Burns hadde kastet sig tilbake paa puten. Der var kommet en liten rød flek paa det store og sterke ansigt . . . og der luet en farlig ild i hans øine . . . Men litt efter litt blev uttrykket forandret. Det blev mildere og mildere . . .

Fjeld saa forundret paa ham.

—Hvad tænker De paa? spurte han.

—Et dypt og farlig problem for en ensom mand.

—Hvad er det?

—En kvindes instinkt.