De Knyttede Næver/Kapittel 12

Fra Wikikilden
Utgitt av Komanditselskapet Narvesens Kioskkompani, Kirste & Sieberth (s. 82-87).
XII.
KATARINA SAROWS DRØM


Byen var forvandlet paa en eneste nat.

Sent om aftenen kom de første snefnug flyvende. Først enkeltvis med store mellemrum. Tunge og fugtige dalte de ned paa den haarde og frosne jord for hurtig at smelte og dø. Men de mørke blygraa skyer hadde nye tropper i beredskap.

Det var de lette, flagrende fnug, som i viltre sving strøk sig forbi hinanden som lekende barn. Og tættere og tættere kom de farende, de danset, sprang og hoppet frem fra skyerne, de myldret lydløse i utallige skarer ut av æterens forgaarde, de flakset omkring de store buelamper som hvite myg, de dækket alt med sin lyse og rene ungdom.

Nu kom da sneen — endelig!

Den hævet sig tomme for tomme over jorden, over hustakene, over de brede graners favnende grene. Den dækket alt uten undtagelse. Den bredte sin rene, hvite duk over høstens hunnertog.

Men da morgenen kom hadde skyerne uttømt sine forraad. Solen arbeidet sig langsomt men sikkert frem, den boret sine hvite lanser ind i de blygraa masser og dens første straaler fløi kjærtegnende over den vagenende stad. — — — — — — — — — — — — — Det var hverdag. Men den første sne skaper fest. Den er en budbringer om den norske vinters herlighet og om den friske friluftsglæde, som særpræger norsk ungdom.

Det ramlet i ganger og trapper: Det var skierne og kjælkerne, som var paa utmarsj. Skolerne hadde fridag, studenten forlot sine bøker, smaagutterne krabbet omkring i slotsparken, kronprins Olav prøvet sine nye ski og slædebjelderne ringlet sin glade melodi gjennem gaterne.

For et vidunderlig liv, naar vinteren vaagner i sin glans! . . .

Men vi forlater alle de unge og gamle mennesker, som stevner op imot høiderne, som yrer i de smaa og store bakker og som bølger henimot Nordmarkens hvitklædte aaser.

Vi forlater dem for at følge en ung pike, som ganske alene gaar paa ski gjennem de lyse birkelier ovenfor Frøensvolden. Hvor hun staar vakkert til det vakre landskap omkring hende: Den enkle blaa skidragt med den hvite hue, det sunde ansigt med den matgule farve, de blaa, alvorlige øine, som stirrer betat omkring og hele den myke, svaie skikkelse, som glir frem under birkenes glitrende grene.

— — Langt nede i Bomveien kom en høi atletisk skikkelse. Han pigget sig frem med stavene i den løse sne, saa fyken stod om ham. Og mødte han nogen, stanset han og spurte: Har De set en dame i blaa skidragt og hvit hue? — Jo da! —

Manden oppebiet ikke engang svarene, men skyndte sig videre. Folk saa forundret efter ham: Det var da en underlig, uhøflig fyr. En hidsig egtemand? En jaloux elsker? Gud naade den blaa dame! For den herre saa ikke ut til at la sig spille paa næsen. Og hvad var det for nogen stygge, blaa merker han hadde paa halsen? — — — Jonas Fjeld ænset ingenting. Han var av de mænd, for hvem beslutning og handling er samme begrep. Det var ikke 48 timer, siden han laa i dødens favntak paa klipperne ved Reinunga, men nu var loddet kastet. Katarina Sarows billede var brændt ind i hans sjæl, han higet efter en avgjørelse og hvert øiebliks utsættelse forvoldte ham en fysisk smerte.

Saa tidlig som det anstændigvis gik an indfandt han sig hos fru Sarow. Men der fik han den sørgelige besked, at frøkenen var gaat paa ski i Nordmarken og ikke kom hjem før ved middagstid. Fjeld fik hendes signalement, styrtet hjem, fandt frem sine ski og sin skidres, klædte sig om, tok Holmenkolbanen til Midtstuen, spurte og grov, hvor han kom og var nu paa den vildeste jagt efter den blaa dame, som i sine egne drømme gled henover mot aasen ved Skjennungen.

Det var en eiendommelig frierfærd, men Jonas Fjeld hadde ingen sans for humor, naar det gjaldt at gjennemføre en beslutning. Og han hugget skistavene i bakken med en desperat energi og forseret Frøensvoldskleven i en svimlende fart.

Løiperne var ikke helt opgaat. Den store strøm hadde endnu ikke naadd hitop. Jonas Fjeld saa et enkelt skispor med rand i midten, som han fulgte. Han følte instinktmæssig, at her hadde Katarina gaat. Og da sporet viste op til Skjennungshytten ropte han høit av glæde og triumf.

Han slængte skierne av sig og gik ind. Ved peisen sad Katarina Sarow og saa ind i ilden med ryggen vendt mot døren. Fjeld stanset. Der var noget ved denne rene, fine skikkelse, som bøiet sig ned mot peisen, en harmonisk ynde, som grep ham om hjertet. Hadde han ikke sagt sig det tusende ganger, at han ingen ret hadde til at blande denne gode og trofaste kvinde med de utprægede hæderlighetsinstinkter ind i sit farlige, hasardiøse liv? Hvem kunde vite om ikke lovens arm fandt ham en dag? . . .

Jonas Fjeld saa sig raadvild om. Han merket, hvorledes hans hjerte slog og hans blod brændte. Der skyllet en bølge av skam ind over ham. Hvor vovet han, indbrudstyven, at gjøre indbrud i en ung pikes hjerte? Han smilte bittert. En usling var han, en æreløs hund, som dristet sig til at række sine blodbestænkte hænder ut efter et klenodie, som ikke kan veies paa en tyvs vegt! . . .

Han vendte sig stille mot døren og gik sin vei. Halvt i drømme spændte han skierne paa sig, mens han kjendte, hvorledes taarerne piblet frem i hans øine. Han følte sig med ét saa forunderlig svak. Hans knær skalv under ham og han maatte læne sig op til husvæggen for ikke at falde overende.

Reaktionen efter de to dages nerverystende oplevelser, — efter spændingen og strabadserne indfandt sig. Det var haabet om atter at faa se ind i Katarina Sarows blaa barneøine, som hadde holdt ham oppe. Nu var det hele forbi . . . forbi! . . .

Det var altsaa sandt, at forbandelsen altid fulgte i forbryderens fotspor. Hvor ofte hadde han ikke ledd haanlig av Raskolnikovs koketteri med sin daarlige samvittighet? Men hvad var samvittighetskvaler mot den sorg at maatte sige farvel til to hænder, to øine, to læber, som man elsker . . . En dør blev slaat igjen. Fjeld tok sig sammen. Der kom nogen ut paa pladsen. Han vendte ryggen mot døren, og han vaaget ikke at snu sig. Det var hans skjæbnes trin, som lød bak ham . . . Det var hans skjæbnes stemme, som nynnet hans fremtids melodi.

Jonas Fjeld sparket resolut skierne av sig og vendte sig hurtig mot den unge pike, som med glad forskrækkelse stirret ham i ansigtet.

— Katarina, sa han ømt. Og før hun visste ord av det, løftet han hende op paa sine arme og bar hende ind i stuen. Med yderlig forsigtighet anbragte han hende i den store kubbestol foran peisen og satte sig ned ved hendes føtter. Kjære frøken Sarow, sa han stakaandet, vil De høre paa mig med taalmodighet og overbærenhet. Jeg har saameget at fortælle Dem, saameget at bekjende . . .

— Nei dr. Fjeld, — det vil jeg ikke. De har snakket saa ofte om dette. Jeg vil ikke høre Deres bekjendelser. Hvis De har noget at bebreide Dem, saa behold det for Dem selv. Jeg kjender Dem og vurderer Dem slik som De er . . . Der findes intet i verden, som kan forandre mine følelser for Dem . . .

— Intet?

— Nei — intet.

— De skulde høre paa mig nu, Katarina. En dag vil De angre paa, at De ikke har ladt mig tale . . .

— Nei, sa hun. Jeg tror ikke paa de onde skygger som De vil fremmane. Og er der nogen, hvorfor skal vi plage os med dem, naar vi . . . naar vi . . . elsker hinanden.

— Han saa alvorlig op paa hende.

— Ja hvisket han hæst, — jeg elsker Dem, jeg elsker Dem, — og hvis det er saa, at kjærligheten soner og at kjærligheten kan bære en mand over alle synder og feiltrin, vil jeg bli Dem en trofast og god egtefælle.

Hun tok hans hode mellem sine hænder og kysset ham ømt og lidenskabelig.

— Du har været i mine tanker siden jeg var liten pike, sa hun. Der var ingen saa god som du. Ingen saa stolt og stor og ensom . . . Jeg hadde en underlig drøm i de dage. Den har brændt sig ind i min erindring. Jeg drømte, at jeg hadde forvildet mig i en stor skog. Men det var ikke nogen almindelig forstmandsskog med trær i rader og geleder. Det var en vild urskog med vældige tusenaarige trær, hvis skygge gir døden. Og mægtige vilde fantastiske planter med blodrøde og grønne farver sperret veien. De fyldte luften med en febersvanger vellugt. Indimellem krattet saa jeg slanger sno sig og store gule firben med onde stikkende øine og i det fjerne hørte jeg rovdyrene brøle. Aa hvor ræd jeg var . . . Men pludselig kom der en mand frem av krattet, det var dig. Du tok mig i haanden, løftet mig høit paa din arm — slik som du gjorde for et øieblik siden. Straks var skogen som forvandlet. Solen lyste mellem stammerne, slangerne trak sig ned i sine jordhuller, rovdyrene gjemte sig, og de giftige blomster lukket sine kronblade. Og saa vaagnet jeg med et lykkelig smil.

Fjeld saa mørkt hen for sig.

Det var min skog, tænkte han. Det var den onde, skjønne fortryllede skog, hvor livets giftblomster blænder ens tanker, og hvor rovdyr og slanger ligger paa lur. Forbrydelsens skog.

— Min ven, min eneste, elskede ven, hvisket hun ømt. Vi er nu langt borte fra skogen og mørket og tvilen. Jeg er saa glad, saa glad. Lad os gaa ut i den lyse, skinnende dag.