Bekjendelser/XLI

Fra Wikikilden

Dagen efter (Manda 23de Juli 88).

Klokken er mellem toll og ét om formiddan — frem og tilbake farer jei syk og fortvilet mellem det hvite huse og det graa veskure og stirrer utover bugten mot pynten derute tilhøjre, skjønt jei vét jo at hun skal ikke komme. Vejre er graatt og stille, øde og tom ligger fjoren utover, øde og tomt og haapløst er alting, inni mei som utenom mei, og jei fatter ikke hvordan jei skal kunne holle det ut —:

Jei vét at hun er ikke gla i mei mer — aah om hun bare ville si mei det og la mei dø!... Men hun kommer aldri til aa si mei det, jei kommer aldri til aa se henne mer jei vét det nok! jei vét det nok!... Uten henne kommer jei til aa bli gaaende her til jei ikke længer holler det ut og maa dø hér alene me min rædsel...

— Sludder! sier jei rasende til mei sell for syv og tyvende gang — imaaren rejser han, og saa kommer hun herned... og ingen vét hvordan det vil gaa — og ialfall faar jei dø hos henne...

Men nej! nej! det er ikke sant! alt er forbi, jei ser henne aldri mer, hun har alt afgjort min skjæbne, jei vét det, jei føler det — aah! at jei ikke er dø...

Pludseli faller det mei inn at Kjøbenhavner-baaten gaar jo alt klokken 9 imaaren tili — altsaa rejser de inn til byn idag, kanske me 2.₂₂ toge, hun og han — ah! da maa jei se henne!

— og op styrter jei til ledde deroppe og klyver ut paa vejen og skynner mei op bakkerne gjennem skoven —: jei maa, jei maa se henne innen hun rejser! bare se henne gaa forbi paa vejen, jei forlanger ikke noe mer, men det kan jei ikke være foruten — aah! bare et glimt af henne! jei tørster saa rædsomt efter aa se henne!...

Da jei efter en times marsch endeli er naad frem til Vestby kirke, kaster jei mei rystende af feber ned paa marken bâk kirkegaards-muren, og blir liggende der me hode tittende frem om mur-hjørne, og spejder og spejder bortover mot dit, hvor vejen gaar forbi — her maa hun passere, og da faar jei altsaa se henne — gud, bare hun naa kommer!...

Længe, længe blir jei liggende der me tørsten efter aa se henne rasende som en vill feber igjennem mit blo — men hun kommer ikke. Jei graater og fortviler og vrier mine hænder, og bér til henne og tigger henne om aa komme og la mei faa se henne. Men hun kommer ikke — og jei graater og bér og fortviler paany...

Saa pludseli hører jei toge pipe nede i dalen. Aandeløs blir jei liggende og lytte — dér piper det igjen! naa ruller altsaa toge inover til byen, og hun er ikke me; først om tre timer gaar næste tog — tre timer før jei faar se henne! gud sei forbarme!

Og op springer jei og styrter i vill fortvilelse bort til vejen — stanser saa der, og vakler langsomt og skjælvende afsted inover mot Hvitsten...

Bâk hver busk eller andet skjul som jei finner langs vejen, gjemmer jei mei og blir liggende og vente, for om hun skulle komme og jei kunne faa se henne gaa forbi; venter og venter til jei ikke mere holler det ut — og sniger mei saa videre til et nyt nærmere skjul, skjælvende af angest for at hun imens skal komme frem i den næste svingen og faa se mei —: hvor skal jei si jei kommer fra! eller at jei skal hen! — men hvergang graater jei allikevel af skuffelse over at hun ikke heller er kommen og har opdaget mei...

Tilslut er jei naad helt dit ned hvor hun bor — klokken maa minst være blet sex. Jei springer tværsover vejen og ned i skoven, og nærmer mei husene fra siden af, kravlende frem mellem noen store klippeblokker — intil jei pludseli hører stemmer og blir liggende og lytte. Det er to manfolke-stemmer, den ene er Bjørcks, den anden kan jei ikke faa noen rede paa — og saa kryper jei videre til jei pludseli, idet jei stikker hode frem om kanten af en klippeblok, faar se Bjørck og Ejnar Hassel staa mitt paa tune mellem husene og snakke sammen, me Gog og Nadja ve siden a sei. Vera ser jei ikke.

En stunn ligger jei der og stirrer. Men saa er det for langt af! jei kan ikke høre hva de sier... og om hun skulle komme, vil jei ikke kunne se orntli hennes ansikt — og efter et øjebliks betænkning kryper jei paa alle fire opover til «Hylekløften», og kommer gjennem den ned i den smale klipperevnen som munner ut ve den øvre ennen a tune, tæt oppe ve vejen. Idetsamme jei kikker frem om kanten af klipperevnen kommer Vera — akkurat som sist jei laa her — ut a det hvite huse dernede, og skraar opover den grønne bakken, mot den rø havestu-bygningen derover — og uvilkaarli plystrer jei sagte det kjente signale. Vera hører det ikke og gaar roli videre; Bjørck derimot løfter forundret ansikte og spejder opmærksomt opover mot dit hvor jei ligger — og kommer saa opover for aa se hvem det er. Men en dyp motbydelihet griper mei for denne mannen, jei føler at jei vil ikke kunne taale aa staa ansikt til ansikt me ham naa — fy for fan! — og rask kryper jei tilbake den vejen jei kom og blir liggende inni «Hylekløften» saa længe til jei er sikker paa at han maa ha opgit det. Men da jei igjen kryper frem, er den grønne bakken mellem skoven og husene tom — og alt det jei ligger der og stirrer, viser der sei ingen mere...

Syk og fortvilet kryper jei endeli tilbake inn i skoven. Der kaster jei mei ned og ruller mei omkring paa joren som en gal mann: jei ser henne aldri mer!... han rejser naturlivis ikke — aah hvorfor fik jei den natten førenn han var rejst! jei ser henne aldri mer! — og jei vrier mine hænder i hét taareløs fortvilelse...

Men op maa jei igjen, op for aa se efter henne! — aah! om jei bare kunne faa se henne...

I timevis blir jei kravlende omkring mellem de store klippeblokkene derinne i kanten a skoven og stirre mellem træstammerne inn paa det tomme tune — det er og blir tomt.

Saa er det blet mørkt, og jei ser lampen bli tændt derinne i havestuen, og de hænger noe for vindue. Lunt og gott sitter de naa derinne hos henne de andre, glae og sorgløse sitter de derinne og nyder det at hun er der — og her ligger jei!... lukket ute fra henne, lukket ute fra alt menneskeli selskap — lukket ute fra alt!...

— og pludseli mens jei ligger der fortæret af feber og stirrer paa det store oplyste vindue dernede, føler jei det som jei blir gal — og op farer jei, klavrer mei fort afsted bort imellem de store klippeblokkene, og styrter saa op paa vejen og hjemover — jei vil hjem! jei vil hjem! — jei vet ikke hvorfor, men hjem, hjem!...

Først da jei hét og forpustet kommer styrtende inn i den blaamalte stuen hvor jei lissom venter aa finne lise, og isteden finner den tom tom tom, staar pludseli igjen alt klart for mei — og jei stuper næsegrus ned paa flat- sengen og blir liggende der i volsom krampegraat...