— Hvem av dere som har gjort dette, gutter, det vet
jeg ikke, og ikke vil jeg vite det heller. Jeg har ikke
tatt det så tungt at dere har vært så lite hyggelige
mot meg, selv om jeg nok av og til har syns dere hadde
liten ære av det. Jeg har hele tiden tenkt at vi nok til
slutt skulle komme ut av det med hverandre, for jeg
trodde dere var bra gutter i grunnen — med hjertet på
rette sted. Men etter dette som har hendt i dag, kan jeg
ikke lenger tro det. Dette er dårlig gjort, forstår dere,
riktig dårlig gjort. Dere tar imidlertid feil hvis dere tror
at jeg vil la meg behandle sånn av dere smågutter. Nå
går jeg til rektor og sier til ham at han får skaffe dere
en ny tysklærer. Jeg vil ikke lese mer med dere.
Finsdal gikk ned fra kateteret og tok på seg frakken.
— Dere kan gå hjem, gutter. Gå stille, så dere ikke forstyrrer de andre!
I dyp stillhet pakket guttene sammen. De skjønte ingenting. Og så var det jo fint å få fri tre kvarter før klokka 2!
Og alle gikk, alle unntatt Anton Bech som til Finsdals store forundring ble igjen.
— Nå, Anton, nå får du gå da.
Anton var en lang og kraftig gutt, den sterkeste i klassen. Flink var han også. Han sto bak pulten sin og flyttet nervøst på seg.
— Jeg — jeg mente det ikke — sånn, sa han endelig.
— Er det du som har hatt med deg de der? spurte Finsdal og pekte på de lysegrå buksene som lå og sprikte på golvet.
— Ja, det er meg! stortutet plutselig den lange Anton. Nå lå han over pulten og hikstet og gråt.
— Hvorfor gjorde du dette? spurte Finsdal; han la hånden på det krøllete hodet til Anton.
