— Jeg — mente — bare — jeg ville — det var meg
som hadde gjort det med bekklumpene — og De må
ikke tro — tro om meg — — —!
Gråten tok overhånd en stund. Endelig fikk Finsdal ham rolig, og så fortalte Anton hvorledes han hadde tenkt å gjøre godt igjen det med bekklumpene — at han hadde snakket med sin far og gått til skredder Hansen. Han fortalte Finsdal alt sammen, like til hilsenen fra skredder Hansen:
— Men han sa jeg måtte hilse Dem og si at han dessverre ikke hadde akkurat det samme tøyet — — —!
— — —
Neste dag kom Finsdal på skolen med et par nye, lysegrå bukser, nesten akkurat maken til dem som var blitt ødelagt av bekklattene.
Han kom inn i femte middel, gikk opp på kateteret og sa:
— Ja gutter, jeg sa i går at jeg ikke ville lese mer med dere. Men jeg vil likevel. Det er Anton Bech som har lært meg at jeg tok feil av dere når jeg mente at dere ikke hadde hjertet på rette sted.
— — Det var ikke én av de andre klassene som fikk sånn fin eksamen i tysk som femte middel det året.
Da lektor Prahl kom igjen til høsten og fikk guttene i sjette middel, ble han rent forbauset over hvor mye tysk de kunne. Og han nevnte det mange ganger for Finsdal, som fikk et års vikariat fra høsten etter adjunkt Sømme og som siden ble fast ansatt på skolen.
Finsdal har fremdeles to par lysegrå bukser som er så like at de ikke er til å skjelne fra hverandre, hvis en ikke på det ene paret får øye på en stor lapp midt på buksebaken.
