Finsdal sa ikke et ord og skyndte seg ut.
Simon Selmer tok den lysegrå filla fra buksene til Finsdal, svingte den rundt og erklærte at det var en erobret fane.
— Klassens fineste trofé, sa han, — vi skjenker den til helten, Anton Bech.
Men Anton ba ham bare holde munn og gikk sin vei.
Om ettermiddagen samme dag gikk Anton til sin far og fortalte ham historien om bekklumpene og Finsdals bukser. Det var bare to skreddere i byen det kunne være tale om, og Anton fant straks den rette.
— Hør her, Hansen, kan De på flyende flekken sy maken til de buksene De nettopp har sydd til Finsdal? Sy dem etter hans mål og sende dem til meg? Pengene får De av far.
To dager etter kom Anton på skolen med en stor pakke. Uten å si noe til kameratene fikk han lurt den opp bak kateteret.
Tysktimen kom og med den kom også Finsdal i den gamle buksa med lappen nederst. Det var det vanlige levenet i klassen, og ingen hørte på Finsdals: rolig gutter! Stemmen hans var også blitt enda tynnere i de siste dagene. Han var liksom gått helt trett. Han gikk opp på kateteret, fant pakken og rullet opp for seg selv og klassen — et par nye, lysegrå bukser. Han sto litt med buksene i hånden. Så sank armen, buksene falt på golvet og han bøyde seg fram over kateteret. Guttene skjønte ingenting — og Finsdal — gråt han?
Finsdal gråt. Det nyttet ikke å prøve å skjule det — han pusset nesen, han gjemte hodet bak protokollen — det hjalp ikke.
Endelig fikk han kremtet og hostet gråten av seg. Og nesten hviskende kom det:
