Lærerne kom og gikk med hver sin beskjed, men
lekser var det heldigvis ingen andre som ga. Så fort
lærerne var ute av døra, brøt levenet løs igjen, og hver
gang samlet det seg en nysgjerrig og flirende flokk
omkring Abraham. Den bondeknollen hadde nok bodd
på landet all sin tid og ikke sett snerten av en by annet
enn i eksamensdagene! I sine rommelige,
hjemmesydde klær, med flipp og mansjetter og to store,
engstelige øyne sat han og vred seg under deres granskende
blikk. Og han var ikke helt sikker på om de mente å
gjøre narr av ham — eller — ?
Anton Bech raste over at han hadde mistet plassen sin.
— En sånn nykomling skulle settes nederst i klassen, skulle han. I min tid pleide nå «Aa» å stå sist i alfabetet! Tosken! Var det ikke fordi vi gikk i gymnasiet, så skulle han fått juling og det både straks og grundig.
Dette ble sagt halvveis til og halvveis om Abraham, og flokken omkring Abraham ga tanken sin livlige tilslutning. Alle unntatt Simon Selmer som dypt og inderlig gledet seg over at vennen Anton var detronisert.
Anton Bech ble sintere og sintere, kanskje mest fordi den nye gutten under alt dette rolig fortsatte å ordne opp i papirene sine.
— Og du Simon Zelotes, du kan nå bite deg i nesa på at den førsteplassen din, den skal du få slite hardt for. Her i gymnasiet kommer det ikke an på å pugge, skjønner du, ikke det bøss heller. Nå har du ikke Padda til å hjelpe deg heller, så — —
«Padda» var adjunkt Syvertsen i religion; men han hadde bare timer i middelskolen.
