Klassen brølte av latter, mens Abraham ble blodrød
helt ned i de store hendene som hang rådløse ut av et
par vide, hjemmesydde jakkeermer.
— Jeg heter Abraham Lyng Aagaard, stammet han, men under klassens øredøvende jubel måtte han gjenta det tre ganger før overlæreren oppfattet det.
— Nå min kjære herr Abraham Lyng Aagaard, du får plasere deg her ved vinduet da, siden du er så tidlig ute i alfabetet.
— Hø! Tosken! mukket Anton Bech og skulte forarget bort på Abraham, mens han måtte oppgi sin ypperlige utsikt ved vinduet.
— Nå herr Abraham, hvor skriver så du deg fra?
— Fra Arvika prestegård.
— Nå — men der kunne du vel egentlig ikke ta noen middelskoleeksamen — vel?
— Nei, den tok jeg i Ålesund.
— Kunne de noe historie nede i Ålesund da, far?
— Ja, noen av dem så.
— Var du blant disse utvalte?
— Ja da.
Da røk demningen, og latteren skylte over alle bredder. Men overlærer Sømme dunket i kateteret med langfingeren som han pleide:
— Hold fred, labaner! Kjøp altså Oldtidens historie av Thrige og les de fire første sidene til i morgen. Vi har historie i morgen 12-1. Timetabellen får dere ellers av rektor. G’morn!
Naturligvis! Naturligvis! Det nautet kunne ikke dy seg, men måtte gi oss lekser! Hele klassen fnyste av raseri.
— Nå, erklærte Anton Bech med hendene forarget i bukselommene — annet ville ikke passet seg!
