Endelig kom rektor, og det ble stille.
Rektor holdt sin faste lille tale etter ferien, dikterte timetabellen og skulle til å gå igjen da Abraham Aagaard reiste seg:
— Jeg skulle hilse fra far og mor og si at dåpsattesten og de andre attestene skulle far sende — — —
— Nå, deg hadde jeg nesten glemt. Så du er Abraham Aagaard, god dag min venn, velkommen til oss. Ja — du får komme inn på kontoret når de andre er gått, så skal vi greie med dette. Ja, gutter, jeg håper dere tar pent imot den nye kameraten deres. Nå min venn, har du noe mer på hjertet?
— Det var bare det om jeg ikke kunne få flytte lenger inn på pulten, for jeg får så vondt i øynene når jeg sitter helt borte ved vinduet.
— Jo gjerne det, du kan jo bytte plass med Anton Bech for eksempel. Gomorn gutter.
— Hø, sa Anton Bech mens han byttet plass: Er du for en pyse da! Tåler ikke trekk engang!
Den nye gutten så forbauset på ham. Var det hele takken?
Først lenge etter fikk Abraham Aagaard imidlertid vite at det var Anton Bech som meget bestemt hadde forlangt at «den nye gutten» skulle få være med klassen på Fløyfjellsturen om ettermiddagen. Hele turen holdt på å gå i stykker, sånn trettet de om dette. Og det var vel ikke blitt noen tur av det heller, hvis ikke alle smørbrødene alt hadde vært smurt og jentene invitert.
Det er ikke greitt å være ny i en klasse. I timene svettet og slet han med gresken og trigonometrien, og med lærerne som gjorde narr av ham og spurte
