Wergelandsfanen

Wergelandsfanen av Forfatter:Nordahl Grieg

Det lå i byen Toronto,

bortgjemt, en gammel fane.

Hundrede år hadde gulnet

dens barnetroskyldige duk;

men slik som pressete blomster

bærer et gjenskjær av våren

lyste det blekt av den timen

da fanen ble tatt i bruk.

Heggen blømmet på tunet,

i landet fjernt over havet,

da fanen reistes i solen

over en nypløyd jord.

Det var en tolvårs pike

som ivrig og stolt hadde sydd den;

men malt var den fnysende løven

av hennes eldre bror.

Så bar de den frem gjennom bygden,

Camillas og Henriks fane,

foran det allerførste

syttendemaitog som gikk.…

Det var som landet omkring dem

var gyllnet av mere enn vårsol:

hjemmets og frihetens Eidsvoll

lyste mot deres blikk.

Kan frihet velsigne dagen?

Wergelandsbarnene så det, —

i lykke (som andre i smerte

siden fikk det å se).

Frihetens vekst var i blomsten,

frihetens kraft var i elven,

frihetens renhet lå over

de fjerne fjellenes sne.

Men frihet kan ikke stenges

inn i et fengsel av lykke.

Grønske snerker på vannet,

hvis elven faller til ro.

Her, hvor ånd hadde engang

ensom trosset Europa,

gikk friheten som en feber

i Henrik Wergelands blod.

Som svaneskriket om høsten,

som sommerens valmue‐hete,

som vårens skummende bre‐vann

og nordlysets flammeskinn,

steg hjemlandet opp i sangen,

som fløy for å brenne og mane

hvor friheten kjempet — fra Skreia*)

til Aconcáguas tind.

Skogbygdens slu prokurator

og purpurets stolte cæsaris

så han som samme sviker

mot jordens frifødte mann,

men bar på sin sang de forfulgte,

jøden, polakken, spanjolen,

negren på bomullsplantasjen

mot frihetens fedreland.

Tyrannenes gjerning så han:

ruiner, likhauger, blodhav,

akrer av barneskeletter;

men frem måtte slektene gå;

og som en sang steg håbet

fra det befridde Europa,

fra bleke kranie-munner,

der hvor martyrene lå.

Så endte den ville reisen.

Det stilnet, det hjertet som hadde

stormet og rast under himlen

så langt som dets krefter rakk.

Hans mor kom til ham fra døden;

en blomst som hun hadde elsket.

Hans var nådd hjem. Og hans øyne

kysset en gyldenlakk.

Men søsteren, barnet fra Eidsvoll,

slap ikke taket i fanen.

Hvor hans geni fløy mot verden,

slo hennes pinefullt inn.

Hvem nevnte frihet, når brystet

føltes som cellevegger,

mørke og snevre av fordom,

og fangen var hennes sinn?

Alt som hun selv var bedratt for

ble bittert et våben for andre —

i jagede dager og netter,

med aldri en varmende seir.

Det var som hun førte til slutten

med tynne årete hender

en fil over fange‐gittret

ut fra de stummes leir.

Det lå i byen Toronto

en gammel fane og ventet.

Skulle den, bortslengt av skjebnen,

tæres av glemselens møll?

Da reistes den brått opp mot stormen,

da fikk den sin villeste reise,

mens løven flammet i solen

og himmelhvelvingens sølv.

Ungdommen hentet sin fane,—

Eidsvollsbarnenes landsmenn

som nettopp så våren visne

over sin hjembygds jord;

for frihet var ikke mere.

Så strøk de på tusen veier

fra bygden mot menneskeheten,

i Henrik Wergelands spor.

Brødre fra hele verden

steg de med, under himlen;

frihet har ingen grense;

én er urettens sum.

Volden som pinte en fange

bak piggtrådsmuren på Grini,

jog de mot, for å drepe

i flygernes verdensrum.

Alt var blitt sagt av geniet,

men slektene hørte ham ikke:

Aldri nådde hans syner

frem til noen despot!

Det ble en annen ungdom

som måtte nå frem med sitt angrep

og måtte betale prisen

med kanskje et bitrere mot.

Det er en søster hjemme

som verger på skoleplassen

mot susende gummikøller

sin trossige frihetsdrøm.

Alltid husker han henne,

mannen som holder om fanen.

Evig lyser i duken

sting av en barnesøm.

Nå flyver Wergelandsfanen —

over en hårdere ungdom

(ikke i sang om tyrannen,

men ute etter hans blod).

Venner styrtet i rummet,

men andre skrev deres rune

— det frihetsdikt som de levet —

med hugg av en ørneklo.

Fra Eidsvoll og utover verden, —

men alltid på veien tilbake,

alltid inn mot den timen

da maidagens hegg skal stå hvit,

og blomsten og elven og stjernen

er rene, som dugget av tårer, —

fordi at en gammel fane,

ble brakt tilbake dit!