Violinen og larmen
Hver aften når skyggene stiger langsomt mot husenes tak
til tegn på at solen går ned langt ute hvor skogene suser —
lyder en fjern violin, og skjønt den er ensom og svak
har den en hemmelig styrke som dypt under tonene bruser.
Jeg vet ikke hvem det kan være som spiller hver eneste kveld
i huset derover — kanhende en bortkommen drømmer,
som sitter alene og ung i et ødslig og koldt hotell
her inne i byen, hvor livet i gatene strømmer,
i svimlende hvirvler, med hissig og huiende larm
fra høibane, biler og trikker, så gårdene murrer og dirrer
og luften er fylt av enhver mulig lyd for alarm,
fra skrikende menneskestruper til motorsirener som svirrer!
Men skjønt violinen er ensom, lyder dens gylne røst
forunderlig ren gjennem larmen — en sang fra en fremmed stjerne!
Og alltid bevinger den sinnet ved varsom og lokkende trøst
til flukt mot det store og stille og gåtefullt fjerne.