Viggo Hansteen

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Viggo Hansteen av Nordahl Grieg ——

Hadde jeg skrevet noe, kom jeg ofte til deg.
Varmt falt lys ut i mørket fra Bernhard Herres vei.
Stjernene over åsen, skogen i aftensuset —
det var som om deres renhet var lukket inn i huset.
Det luktet epler i stuen, en høstlukt syrlig og frisk;
som gulvet nettopp var hvitskurt og nystrødd med enerbrisk.
Badet, skrubbet, i nattdrakt, kom veltende tre små gutter,
bestemt på å presse hver dråpe av dagens siste minutter.
De sa godnatt, som til livet. Bare en sprellende kropp
nektet å la seg trøste, så mor tilslutt bar ham opp.
Armene la han om henne. Glemt var i guttens hjerte
at søvnen syntes ham nylig som verdens argeste smerte.
Slik som en juninatts bleke hus bevarer en dag
ble barnenes lys tilbake på dine ansiktsdrag.
Med hjemmet dypt i ditt vesen stod du i røkejakken,
gla og høy med den stolte skyheten over nakken.
Var ikke dette din gåte: at selve din harmoni
gjorde at du så voldsomt og prutningsløst tok parti?
Noen blir drevet av hat mot alt som vil undertrykke,
av smerte, nød og forpinthet… Men du ble drevet av lykke.
Slektsarv, evner og krefter — hvor hemmelig rik du var.
Du fikk, og du ga, så meget, som sønn, som mann og som far.
Skulle du takke for dette med noen seirer ved skranken?
Du ble den utilfredse, den hvileløse i tanken.
Som i en høstlufts nærhet lå engang målet du så:
Rettferd for alle på jorden. Men tung ble veien å gå.
Broløse elver flommet, myrene strakte seg sorte.
Du gikk mot et fjell som du skimtet, alltid lengere borte.
II.
Det vanket så mange venner
i Bernhard Herres vei.
Sent gikk de ut i natten.
Rikere følte de seg.
Det var en kveld i september.
Angsten lå tett og grå.
Din Kirsten satt blek og ventet.
Da ringte en fremmed på.
Så edelt var dette hjemmet,
at han måtte komme tilslutt,
En tysk soldat stod i døren.
Viggo Hansteen var skutt.
III.
Som et fuglefjell i flammer
føltes sinnet ved din død.
Sagnet går at nord på Fugløy
har en ond, formørket mann
engang landet under stupet
og tent strandgresset i brann,
og han lo da ilden sugtes
opp langs trange revners strå
høyt til hyllene i berget,
der hvor tusen reder lå.
Flågene stod flammespente —
hele fuglefjellet brente.
Med en dunonge i nebbet
lettet hunnene og strøk
ut mot havet, ut mot frelsen,
gjennom angst og ild og røk,
satte ongen varsomt ned
på en bølge, mørk og øde,
og fløy klagende avsted,
inn igjen hvor pinte liv
lå og brente seg til døde.
Nye fugl kom hjem fra havet,
og de suste inn i flammen
til de andre; og som fakler
sank de ned i dypet sammen.
Slik tar ilden i vårt hjerte
ved hvert bøddelskudd som smalt,
hvem blir neste av de beste,
hvem er fengslet, hvem er falt?
Tanker vi var sammen om
slepes hen til død og dom.
Det er livet vårt som myrdes.
Er vi ennå få og svake,
kan vi ikke stå avmektig
vi vil hjem, vi vil tilbake,
hjem til våre dømte venner,
dit hvor fuglefjellet brenner.
IV.
Gikk du så rolig blant fienden, fordi du ikke forstod?
Du kjente dem, deres saga, sammenklistret av blod.
Frihetens menn i Tyskland hadde de myrdet før.
Kom de, hadde de skrevet forlengst et kors på din dør.
De kom. Du reiste deg mot dem. Du så fra by etter by,
som brente i vårdagens sol‐helg, dødskorset på deres fly.
Arbeidsfolk floktes rundt deg, fra skogsgrend og fiskevær.
Veier og flygeplasser ble bygget for Ruges hær.
Så stirret en junimorgen, etterglemt, trett og grå,
fra fjellene ned på kaien. Det siste skib skulle gå.
Du ble bedt om å reise. Da smilte du mot en venn:
«Dere skal kjempe ute. Men noen får bli igjen.»
Du gikk tilbake. Du hadde så meget å verne om.
Tusen på tusen kjente seg sterkere da du kom.
Men dem som for deg var kjærest, dem som du helst ga alt,
kunne du ikke verge for dødens kval da du falt.
Men kanskje fikk du beskyttet dem, dunkelt, allikevel,
slik som du må ha håbet, ved barnenes seng mot kveld.
Noe umistelig evig følger dem på deres vei.
De ser dine fryktløse øyne. De har ikke mistet deg.
Du tok din plass i en forposts stumme, dødsdømte strid,
uten å selv kunne reddes, men for å gi andre tid.
Andre skal engang seire i vepnete, åpne slag.
Men det var de ensommes offer, som lyste, før det ble dag.
Hvor ofte må de ha knuget revolveren i sin hånd,
fordi du var alt som de hatet, og savnet; fordi du var ånd.
Hva kunne de stille opp mot en tankes ukuelighet?
For dem er et menneske mindre den eneste seir de vet.
Det hastet for Tysklands krigsmakt, i nødverge mot et sinn.
Du fikk ikke sagt farvel til den verdenen som var din.
Alene var du og Rolf Wickstrøm. Best var det kanskje så.
Det er en smerte før døden de levende ikke kan nå.
Men de som så deg den timen du visste at alt var endt,
trodde du var forsvarer, i samtale med din klient.
Rolig og rak gikk du nedover dødens grå korridor,
med ham som ditt liv var gitt til, din kamerat og bror.
V.
Det snakkes så mangt om hjemkomst,
om seierens skinnende dag,
da bordene skal bestilles
og alle skal henge ut flag.
Men kanskje vil gjennom frostrøyk
solkulens røde skjær,
stå som et blodig skuddsår.
Alle er ikke her.
Kanskje vil gå fra festen,
frysende, seier‐sky,
noen som vendte hjem til
de pintes og dreptes by.
VI.
Men stundom, kringsatt av krigen,
ser jeg deg nær og ilive.
I angstbleke ventetimer
foran en ukjent dag,
hvor det står ingensteds skrevet
at selv skal en leve bestandig,
er blodet og smerten veket
fra dine ansiktsdrag.
For sorg er bare den avstand
som skiller oss fra våre døde.
Kastes vi frem til grensen,
er veien endt i vårt sinn.
Skal ikke livet vare,
kan ikke sorgen heller,
men åndes i dødens solskinn
bort som et tåke‐spinn.
Alltid det samme stedet
synes jeg at du ferdes.
Blusset av midnattsolen
stryker syrenblå fjell.
Rolig glir Reisa‐elven
langs strendenes gress og løvskog.
Bjørkegrønn, undersjøisk
lyser en sommerkveld.
Støvregn fra Mollis‐fossen
når gressvollen der vi sitter,
står som en kjølig‐grå teltvegg,
hvor mygg og knott må gi tapt.
Her, mellom blomster, er bålet.
Sorgløs i lusekoften
stirrer du ut i kvelden,
i takk mot alt som er skapt.
Hvor alt i deg ville gleden!
Lånte du meg ditt redskap,
og knekket jeg fiskestangen
i første og annet ledd,
rystet du aldri på hodet,
men slang deg tilfreds ned i lyngen,
og redegjorde: at dét var
det beste som kunne ha skjedd:
Nå kunne vi gå til Imo
som blågrønn styrter i juvet;
prøve vår elvebåt‐kunnskap
hvor strykene fosser stri;
oppsøke revehuler;
la være å gjøre noe;
ta veien til Kautokeino;
nå var vi endelig fri!
Jeg tenkte: selv å bli gammel
må kunne bli noe muntert,
når årene lagres som rikdom,
og ikke blir skritt mot en grav.
Vi skulle le av, og tro på,
og ikke begripe, det samme,
mens natten mørknet rundt bålet
og verdenen vi holdt av.
Her var vi — somren før krigen.
Over den grønne vollen
i skumdråpe‐drevet fra Mollis
skimret et regnbuespenn.
Her ville vi, sa vi, tilbake;
og stundom i angstgrå timer
er det som løftet ble oppfylt,
og vi har møttes igjen.
VII.
Sommeren sank. Over snefjell står stjernenes hvite ild.
Du har brutt opp og gått fra oss; for du hører andre til;
— ikke fordi millioner fra grube og hav og havn
har reist som en blodig fane ditt og Rolf Wickstrøms navn,
men fordi du er sammen med noen bleke menn,
som, mere enn vi, har rett til å kalle hverandre for venn.
De kommer fra fly i flammer, fra øde stormveltet hav,
og møtes på stranden av landsmenn fra fengslenes massegrav.
Mange er pinte av krigen — av sult og sår‐verk og frost,
men bitrest de våbenløse som falt på en ukjent post.
De er de menneske‐pinte. Bødlene så deres sjel,
landet omkring som de kom fra, og rev dem langsomt ihjel.
De gikk på så mange veier frem til celle og død;
fra rike evner, og enkle; fra trygge hjem og fra nød.
Fisker, jurist og lærer, arbeidsmann og agent,
og han, som sluttet mot muren sin barndom: en ung student.
De kunne blitt i sin hverdag. De måtte gå. De var kalt.
Og alle brakte en gave; den samme. For det var alt.
De døde for menneskets storhet. De visste da slutten kom
at håbet, det grenseløse, var det de var enige om.
Over de dødes rike står luften ukrenkelig ren.
Det er som å splitte et vennskap, hvis vi vil nevne én.
Alltid kommer det nye. Vi kjenner dem, mann etter mann.
Vi som fikk se dem, skal huske: at slik er vårt fedreland.