«Kjære fru Vera!
Er det virkeli sant at Di har maattet flytte hjem igjen til faderen? — og at ægtemanden har tvunget sei til imens aa beholle Gog og Nadja? — Det var en aften vi sat paa en «Müller» nede paa Boulevarden, Hjelm’s, Vig’s og Herning’s og noen andre, to lange kjedelie rader nedover et langt kjedeli bor — de bruker aa sitte saan her de norske menneskene — og saa kom jei til aa sitte ve siden a Harriette me den for lille munnen, og hun fortalte mei det. Hun hadde forresten bare hørt at det var saa, men visste ingenting om hvordan det var gaat til. Er det virkeli sant? — aa skriv og si mei hvordan Di har det er Di snil, det er saa vont for mei aa gaa her og bare vite at Di har det vont og ikke noe mer — ossaa er det saa hyggeli aa se noen linjer fra Dem engang iblant.
Tak for den hilsenen De sente mei til Jul — jei fik den Nytaarsaften og ble saa gla over at noen hadde tænkt paa mei. — Uf at ikke noen kan slaa ihjel den mannen Deres, ossaa kaste noen millioner paa Dem.»
Her er den anbefalings-skrivelsen til Rochefort! — jei skriver snart til Dem, men idag er jei mere enn almindeli fordrøvet og da kan jei ikke. Jei har faat denne skrivelsen fra den franske konsulen, for Waldemar er rejst til København. Adjø da. Tak for den lille lappen. Jei fik tat igjen Gog og Nadja og vi er hos faderen.