Storhertuginnen av Speilsalen/9

KAPITEL IX

SKJULT SKRIFT

Dr. Ebner syntes å ha overhørt Kjeldsens siste avgjørende bemerkning. Han slengte mappen med fotografiene tilbake på sin plass og sa:

— Det er sannelig et godt arbeide Krefting har gjort der. Glimrende fotografier. Jeg kan bedømme det, for jeg er selv amatør i kunsten. Jeg ser at De har fotografert spor efter gummistøvler også. Det visste jeg virkelig ikke at der fantes.

— Å, vi tok det med blandt andre småting.

— Det er slett ikke småting. Mønstret sees jo også ganske tydelig. Men nu bortfaller jo muligheten, at en dame var med. Det er tydelig spor efter herresko dette.

— Vi må først få rede på om sporene er gamle. Det må Hammel kunne forklare oss, når han nu endelig engang kommer hjem fra sin lange rangel.

Dr. Ebner reiste sig og knappet sin frakke.

— Morderen kan komme til å henge fast på den gummien, sa han.

— Hvis vi finner hans sko, svarte Kjeldsen.

— Det er naturligvis viktig at denne enkelthet ikke kommer ut, så han kan få anledning til å skille sig av med skoene.

— Det skal ikke komme ut, svarte Kjeldsen.

Mens dr. Ebner stod og knappet sine hansker, betraktet han opmerksomt den politiagenten, som hadde bragt meldingen om hotellene i Østfold.

— Jeg hørte såvidt efter, sa han. En mann uten annen bagasje enn en liten håndveske som kommer med utenlandstoget, som spiser aftens på hotellet og derpå forsvinner ute i byen, var det ikke så?

— Jo.

— Og det er Deres mann, sier De herr Kjeldsen, hvorledes?

— Fordi det er den eneste, som kan være vår mann. Som vi kan få inn i våre kombinasjoner. Har De noget ytterligere signalement av ham? spurte han agenten.

— Hotellbudet hjalp på ham frakken, da han gikk, og han erindrer meget bestemt, at det var en svart, silkeforet frakke.

Dr. Ebner og Kjeldsen vekslet blikk. Det var den samme slags frakk, som den døde i Hammels villa bar.

— Dessuten så hotellbudet, fortsatte agenten, at der inni frakken var et sølvskjold med inngraverte initialer. Men hvad disse var hadde han ikke lagt merke til. Kanskje var det et W. På hodet bar han en brun reiselue, en sixpence.

— Og det er ganske sikkert, at mannen ikke kan være tatt inn på noget annet hotell?

— Ganske sikkert. Vi har undersøkt overalt.

— Hvad får De så ut av alt dette, Kjeldsen? spurte dr. Ebner.

— Jeg får igjen den lille bilen til å passe inn i kombinasjonen og det er meget viktig. Går vi ut fra at mannen med håndvesken er den myrdede, da får vi følgende billede:

Han er kommet fra Berlin. Han skal ha et møte i Oslo. Men av en eller annen årsak er det blitt besluttet at hans ankomst til Oslo må foregå i den dypeste hemmelighetsfullhet. Han har fått beskjed om å stige av i Fredrikstad, men ikke ta noget hotell der. Den mann som har satt stevne med ham i Oslo, har avtalt å møtes med ham i Fredrikstad og derfra kjøre ham inn til hovedstaden i sin bil. Se nu har vi forklaringen både på bilen og sølen, for sluddværet var natt til lørdag rukket et godt stykke op i Østfold.

— Men hvorfor ventet han så ikke mannen på hotellet i Fredrikstad?

— Her kommer jeg igjen til den hypotese at mordet må være planlagt med den grusomste omhyggelighet.

— Ganske sikkert — i det øieblikk det er et mord.

— Morderen har ikke villet la sig se. Heller ikke i Fredrikstad. Derfor har han ikke villet møte mannen fra Berlin ved hotellet, men derimot ved kirken. Den ligger inne i en stor park, som er meget mørk om kvelden. Alt er sannsynlighetsberegninger, men hvis de treffer inn, står vi overfor en i minutiøse enkeltheter planlagt forbrytelse. Morderen har under ingen omstendigheter villet la sig se sammen med en mann av det signalement som mannen fra Berlin.

— Det kunde også tyde på at morderen er en kjent mann, sa dr. Ebner.

— Kanskje en meget kjent mann, hvis person man almindeligvis legger merke til.

— Og nu, sa Ebner, går han rundt med rolige nerver og mener, at han har handlet så fiffig at han kan være fullstendig sikker. Og i virkeligheten er man allerede på spor efter ham. Skjult og snikende nærmer man sig mer og mer. Man vet allerede, hvorfra hans offer er kommet. Man vet hvor morderen har truffet sitt offer og man kan næsten identifisere den vogn han har kjørt med. Jeg synes der er noget grusomt også i forfølgelsen. Hvem vet hvilke motiver morderen kan ha hatt?

Kjeldsen spurte plutselig:

— Ja, kan De nevne mig et motiv? De er jo læge og psykiatriker. Med et motiv hadde jeg halve gåten opklart.

Dr. Ebner rystet bare på hodet.

— Det er blitt sent nu, sa han, går De med et stykke på vei?

Også Kjeldsen tok sitt yttertøi på sig, der var ikke mer å gjøre i natten. Men han blev stående litt og tenke sig om.

— Det er denne vesken, sa han, en liten håndveske som eneste bagasje fra Berlin.

— Det var ikke engang en veske, innskjøt politiagenten, det var en slags rummelig portefølje av lær med lærhåndtak.

— Godt. Bagasjen kan være innskrevet som reisegods. Inatt er det for sent. Imorgen tidlig vil vi undersøke både her og i Fredrikstad.

Like før de skulde gå, kom en ny betjent inn og avgav hviskende en beskjed til Kjeldsen.

— I dette øieblikk, sa han, sitter Hammel igjen ved spillebordet i en hemmelig klubb i Kjøbenhavn.

De to politimenn var kommet ut i den lange kolde korridor.

— Han vil more sig, sa dr. Ebner.

— Eller døve sine nerver, svarte Kjeldsen.

Utenfor var det frosset på under den klare vinterhimmel. Dr. Ebner slo den brede kappekrave op over ørene . . .

Tidlig næste dag fikk Kjeldsen et anfall av slett lune. Han følte sig som en spiller som ser stikket bli tatt vekk for sine øine. Såsnart jernbanens kontor for reisegods åpnet stod en av hans folk der for å få rede på, om nogen bagasje fra utlandet var blitt liggende uavhentet.

Og hvad kunde så denne mann melde Kjeldsen?

Jo, at der efter utenlandstogets ankomst lørdag kveld var blitt innlevert en tung bagasjekoffert av lær, påskrevet Berlin, Stettiner Bahnhof. Den var blitt liggende uavhentet til mandag eftermiddag.

Som Kjeldsen senere sa til dr. Ebner:

— Det kan være at forholdet er helt normalt og at den tilhører en Berlinreisende som er undsloppet passrevisjonens opmerksomhet. Vi averterer nu efter eieren i alle bladene, så får vi se om der kommer svar. Vår første tanke, at det muligens kunde være dr. Hornsteins koffert, viste sig å være feilaktig. Han lot sin bagasje hente av Grand Hotels personale allerede lørdag. Efter den beskrivelse jernbanens folk gir av kofferten, lot det til at den var meget verdifull, en slik svær okselærs koffert, som vel kan koste et halvt tusen kroner. Den var ny. Adresse? Nei, der var ingen adresse på den. Men betjeningen mener at den hadde et initial, kanskje et dobbelt W, men er ikke sikker på det. Våre offentlige funksjonærer lider jo av kronisk mangel på nysgjerrighet! utbrøt Kjeldsen i sin ergrelse.

— Eieren melder sig nok efter avertissementet, mente dr. Ebner.

— Vet De hvorfor jeg nettop ikke tror det? Mannen som hentet kofferten, var ikke tysker. Han talte iallfall helt feilfritt norsk med østlandsk tone. Det kan bærerne som hjalp ham ut med kofferten bevidne. Han kjørte bort med kofferten i en toseters bil. Bæreren kunde meddele mig nummeret endog. Slike folk husker jo gjerne alt som angår biler og mekanikk.

— Men så har De jo bare å finne eieren av dette bilnummer, mente dr. Ebner.

— Jo takk, nummeret er falskt. Det eksisterer slett ikke i politiets lister. Det er derfor jeg tviler på at der kommer noget resultat av vår avertering. Det er morderen som har vært og hentet den dreptes eiendeler like for nesen av oss. Tenke sig hvad vi kunde ha funnet ved å gjennemsøke den kofferten!

— Jeg finner det ikke så galt allikevel, mente dr. Ebner, for nu har De jo et signal av morderen også. Hvis det er ham. Han er da sett av flere.

Kjeldsen rystet utålmodig på hodet.

— Jeg har et signalement, utbrøt han, men jeg kan ikke bruke det. Signalementet minner om Gogols beskrivelse av sin helt i «Døde Sjele»: Han er hverken lang eller kort, tykk eller mager, mørk eller lys, kortsagt et ganske almindelig menneske . . . Således er også signalementet av mannen med toseteren, en helt almindelig figur, en gjennemsnittsform av de fleste mennesker, en skygge som glir ubemerket gjennem mengden. Ved den levende, jeg begynner å tro, at også dette er en maske.

Men senere på dagen fikk Kjeldsen nogen trøst. Da kom nemlig Golden, den lille terrier, tilsyne med resultatet av undersøkelsene vedrørende gummisålen.

Han hadde hurtig fått konstatert, at det ikke var noget almindelig mønster. Ikke av de kjente masseartikler. Det tilhørte et bestemt engelsk fabrikat, som kun blev ført i et par av byens forretninger, en luksusvare. Begge forretninger hadde fått partiet sendende i februar iår. Den ene forretning hadde forlengst utsolgt sitt parti. Den annen satt inne med tre par. I disse måneder var der her i byen solgt ialt en femogtredve par. Selvfølgelig var det umulig å vite, hvem som hadde vært kjøpere til disse.

Men i Kjeldsens tanker begynte morderens skikkelse nu å anta en slags form, utydelig og utvisket likesom skjult skrift. Det måtte være en mann tilhørende byens bedre kretser, sportsinteressert og moderne med sans for en viss eleganse i klæsdrakt og fremtreden.

Og så kom Krefting med de første telefonnumrene.