Storhertuginnen av Speilsalen/8
KAPITEL VIII
MANNEN I FREDRIKSTAD
Dr. Ebner tendte en cigarett og drog tilfreds nogen drag.
— Jeg kunde ikke få nogen bil, sa han, og har spasert i sneslapset helt fra hospitalet. Jeg har i flere timer lengtet efter en hvilende røk. Undskylder De et øieblikk.
Kjeldsen tok imens det papir dr. Ebner hadde lagt foran ham på bordet. Papiret inneholdt bare en liten tegnet figur og slett ikke noget skriftlig. Kjeldsen så spørrende på rettslægen.
— Ja, hvad finner De ut av tegnet, Kjeldsen, forbinder De noget med det.
— Det er et tegn som brukes i ordbøkene, svarte Kjeldsen, især i de tyske, for å antyde at det omhandlede ord eller uttrykk er maritimt. Tegnet skal da formodentlig forestille et ratt. Dessuten finnes tegnet i lasaronenes og løsdrivernes hemmelige meddelelser. Man kan se det på grindstolpene hist og her. Det betyr da at her «fåes mat».
— Det er det eneste merke vi har funnet på den døde, forklarte dr. Ebner. Det er en tatovering på den venstre underarm, like ved albuen. Jeg har ellers aldri i hele min praksis sett et påklædt lik som i den grad manglet kjennetegn. Med undtagelse av støvlene og denne tatovering foreligger der intet som helst.
— Men mordantagelsen er sikker?
— Ja. Til å begynne med syntes det som om min oprinnelige hypotese om et selvmord skulde gå igjennem. Men undersøkelsen av skuddkanalen gjennem hodet gav som endelig resultat, at der måtte foreligge et mord. Jeg gikk over til mine to kollegers anskuelser, så kjennelsen er enstemmig. Skuddretningen er sånn, at offeret ikke engang har sett revolveren bli hevet. Det har vært et stygt bakhold. Og der har vi jo også forklaringen på offerets rolige og sorgløse ansiktsuttrykk. Han har ikke ant noget om det hele. En skjønn død, isannhet!
— Underklærne, spurte Kjeldsen.
— De vil finne alt forklart i det medisinske eksposé. Undertøiet er av temmelig dyrbar art. Det er engelsk tekstil, men savner som sagt ethvert fabrikkmerke. Skjorten er sannsynligvis også engelsk: En hvit, bløt mansjettskjorte, som i kraven bare inneholder merket «Extra superior», intet annet. Slipset var som De selv så, en liten blåprikket, sort selvbinder. Som inntrykk av offerets påklædning, må man hefte sig ved begrepet gentleman. Men mens støvlene viser mot Berlin, viser tekstilen mot London. Så Deres Berlinteorier støttes iallfall ikke av lægesynet, Kjeldsen. Forøvrig innrømmer lægeerklæringen, at fabrikkmerkene, både på yttertøiet og undertøiet, kan være fjernet. Men her må jo kriminalundersøkelsen fortsette. Har De ellers funnet spor av betydning.
— Spor, gjentok Kjeldsen og rystet på hodet. Det vi har er så ytterst fint, så vagt og ubetydelig, at jeg våger ikke å sette det i forbindelse med begrepet spor. Vi har likesom nogen små napp hist og her, men de glipper igjen. Det er jo først og fremst bilen som interesserer oss. Det må ha vært en lukket toseter.
— Virkelig. Da kanskje De kjenner nummeret også.
— Akknei, det hele er bare halve eller hele gjetninger. Vi hadde grunn til å tro at bilen måtte være kommet fra Sverige om natten. Men det tak glapp.
— Hvordan pokker kan De vite at bilen ikke er kommet fra Sverige?
— Det er ingen som har sett den. Den må jo eventuelt ha passert grensetollen. Men jeg vil allikevel ikke forlate den tanke, at iallfall den drepte er kommet fra Tyskland, der kan vi finne en sammenheng med Hammels ophold i Tyskland. Det må jo være en sammenheng mellem dette Tysklandsophold og den mystiske inntrengen i hans villa.
— Kanskje har De sett Dem blind på disse støvlene. Hvad om De nu tar helt feil med hensyn til dem. De mener at kjennetegnene på de andre klæsplagg er fjernet for at ikke den drepte skal kunne identifiseres. Og at vedkommende har glemt støvlestroppene. Det motsatte kan likegodt være tilfelle.
Dr. Ebner satt og vippet med foten og så på Kjeldsen næsten drilleaktig gjennem tobakksrøken.
— Kanskje morderen har glemt støvlestroppene med vilje, sa han, kanskje har det vært hans hensikt nettop å lede politiet på villspor med dette fabrikkmerke, som peker mot Berlin.
— Det kan ikke benektes, svarte Kjeldsen, at støvlene er derfra og at den drepte må ha kjøpt dem der. De er helt nye. Det kan ikke være mange dager siden han har vært i Berlin. Hallo!
Det var igjen lokaltelefonen. Det var fra en av de to agenter som Kjeldsen hadde satt i bevegelse for å eksaminere hotellene i Østfoldbyene.
Kjeldsen hørte på meldingen i telefonen og sa så:
— Godt, kom her inn med notatene.
Agenten kunde bringe følgende oplysninger:
— Den norske passkontrollen ved Kornsjø har nu rukket å konferere med sine svenske kolleger. Derigjennem har de fått sine egne iakttagelser verifisert. Man tør nu gå ut fra som sikkert, at der med hurtigtoget lørdag kveld over Kornsjø har passert ialt syv tyske pass.
Tre av dem tilhørte tyske sjømenn som skulde til Bergen for å remplasere besetningen på en tysk damper som ligger og laster der. Vi har telefonert til vedkommende megler i Bergen. Det forholder sig riktig. Sjøfolkene er allerede kommet dit og er gått om bord.
Så var der en tysk bladmann med toget, en medarbeider i «Berliner Tageblatt», dr. Hornstein. Han er kommet til Norge for å skrive om kongejubileet. Han tok inn på Grand Hotel lørdag kveld.
Kjeldsen noterte navnet og spurte:
— Når?
— Umiddelbart efter utenlandstogets ankomst. Jeg har undersøkt på hotellet. Dr. Hornstein spiste til aftens i speilsalen og gikk siden op på sitt værelse. Han var slett ikke ute av hotellet den kveld. Søndag satt han på sitt værelse og arbeidet med skrivemaskinen til klokken ett, da han kjørte til frokost hos pressechefen i Utenriksdepartementet. Pressechefen, herr Vidnes, bekrefter dette. Dr. Hornstein forlot ham klokken fem. Han gikk da til te i det tyske gesandtskap. Han kom tilbake til hotellet klokken syv for å klæ sig om til teatret. Han hadde på forhånd latt hotellets portier bestille én billett til Nasjonalteatret. Efter forestillingen superte han igjen alene i Speilsalen og gikk forholdsvis tidlig til ro.
— Der har vi fire, sa Kjeldsen, og de må alle settes ut av spillet. Men vi har tre igjen.
— To av dem kan jeg følge til Halden, sa agenten. Det var to tyske forretningsmenn, de eneste reisende som overhodet tok inn på noget hotell i Halden lørdag kveld. De hadde vært i Gøteborg i et par dager og kom til Halden sammen med en svensk herre, et medlem av Gøtaverkens direksjon. De skulde underhandle med skibsreder Kaarbø i Halden om en skibsbygning. De tre herrer bor ennu der nede og har såvidt det kan konstateres ikke i denne tid vært utenfor byens grenser.
Dr. Ebner, som med stor interesse hadde lyttet til agentens beretning, sa henvendt til Kjeldsen:
— De bør undersøke om skibsreder Kaarbø er i besiddelse av en toseters bil.
Det var ikke mulig å høre på tonefallet om lægen spøkte, og det var også med fullkommen alvor at Kjeldsen svarte:
— Naturligvis. Det skal bli undersøkt.
— Så har vi den siste, fortsatte politiagenten, ham har jeg sporet til Fredrikstad.
— Kanskje også denne herre var den eneste gjest i Fredrikstads hotellverden? spurte dr. Ebner.
— Ja, svarte agenten, den eneste utlending som kom.
— Jeg må si, at vi har en imponerende kontinental trafikk i vårt sydøstre hjørne, sa dr. Ebner leende, men det letter undersøkelsen, Kjeldsen, tenk om det hadde vært i Berlin med de tusener av fremmede reisende.
Lægen synes ikke å kunne fastholde sin interesse lenger over Kjeldsens metoder. Han tok fra bordet den mappe fotografier som Krefting hadde efterlatt og som bar titelen «Affæren Hammels villa». Dr. Ebner begynte likegyldig å bla i den.
Imidlertid fortsatte politiagenten:
— Hotellbudene som møter op ved togene er fullkommen pålitelige med hensyn til iakttagelse og hukommelse. De har jo ikke noget annet å beskjeftige sig med enn reisende som kommer og går. Jeg har talt med mannen på «Schulz Hotell». Der var ingen hotellgjester med utenlandstoget lørdag for Fredrikstads vedkommende, uten en eneste — og det var vår syvende tysker. Det viste sig, at han heller ikke blev nogen egentlig hotellgjest. Han steg av toget uten nogen annen bagasje enn en liten håndveske. Han tok en drosje og kjørte til «Schulz».
Han kunde vel være en mann på en femogtredve år, mørk, glattbarbert, meget velklædt. Da han kom til hotellet gikk han direkte inn i spisesalen efter å ha skilt sig av med sin hatt og frakk i garderoben. Håndvesken tok han med sig og plaserte den på stolen ved siden av sin egen inne i spisesalen. Han talte tysk.
Man spurte ham om han ønsket et værelse, men han svarte at det kunde han ennu ikke si.
Da han hadde spist, forøvrig med god appetitt, spurte han om byen hadde nogen vakre punkter eller andre severdigheter.
— Neppe nu i mørke kvelden, blev der svart ham.
— Men kirken da? spurte han, har dere ikke en vakker kirke?
— Å jo.
Han fikk rede på, hvor kirken lå, og så sa han, at han vilde gå en tur og se på den vakre kirken. Er det ikke måneskinn i aften? spurte han. Ikke det! Nå det er det samme, jeg går allikevel for å se på den vakre kirken. Muligens kommer jeg tilbake og bestiller et værelse. Dermed tok han sin veske og gikk og senere har ingen sett ham.
Kjeldsen hadde opmerksomt lyttet til politiagentens fremstilling, mens han nu og da gjorde notater. Nu sa han hurtig:
— Det er vår mann!