Storhertuginnen av Speilsalen/7

KAPITEL VII

MORD

— Hammel kom til Kjøbenhavn med Berlinekspressen ved femtiden om eftermiddagen, fortsatte Kjeldsen. Han tok inn på Paladshotellet. Samtidig var det fuktige vær trukket opover landet fra kysten, og da temperaturen i løpet av natten var falt, hadde det regnblandede sølevær forandret sig til et tungt snefall. Fra nu er det at sporene utslettes i Oslo.

Hammel blir bare en halv times tid på Paladshotellet, formodentlig bare for å vaske reisestøvet av sig. Så går han ut i byen.

— Det er da ikke så urimelig. Kjøbenhavn er en munter by, innvendte Krefting.

— Jeg sier heller ikke noget om det. Men jeg bare konstaterer at han har hatt en meget munter uke i Berlin også. Rent menneskelig sett skulde han være trett nu. Men akkurat nu setter han i med et opløp som er helt påfallende. Hammels person er godt kjent i Kjøbenhavn, så det har ikke vært vanskelig å følge ham. Det har vært en ustanselig vandring fra bodega til bodega, fra restaurant til restaurant. Champagnen har flytt i strømmer. Han er kommet sammen med de urimeligste mennesker. En del av natten tilbragte han i danseklubben Adlon. Så forsvant han med sitt damebekjentskap i en av Vesterbros sidegater. Hvad tror De frøken Halvorsen vilde si til alt dette? Tidlig om morgenen er han i badeanstalten og tar russisk bad. Hotellbudet bringer rent tøi ned til ham. Han sover en time og er så straks på farten igjen. Klokken tolv er han en av de første som innfinner sig til frokosten i Krogs fiskestue. Det går løs med østers og champagne og telefonen raser for å tilkalle hans venner. Han har ensomhetsskrekk.

— Han reparerer, sa Krefting, det er fremdeles meget naturlig.

— Det gir ikke et treffende billede, svarte Kjeldsen, han er for nervøs, han gir sig ingen rist eller ro. Han jager gjennem byen, forlater sine gjester, tilkaller nye, drikker umåtelig, men uten å bli påfallende beruset. Ut på kvelden har han truffet sine damebekjentskaper fra natten i forveien. Nu sitter de tre ved et luksuøst aftensmåltid på Industrikaféen. Nei, jeg skal si Dem hvilken rolle han spiller? Der er flere å velge imellem. For det første svindleren, som forstår at han har politiet i hælene og som nervøst søker å få den ytterste potens av liv ut av sine siste timer.

— Hammel svindler? spurte Krefting.

— Nei, det er utelukket. Jeg har undersøkt hans forhold i bankene her. Hammel er meget velhavende. Så har vi den annen rolle: Mannen som under et bestemt tidsrum viser sig offentlig på en temmelig opsiktsvekkende måte, for å ha sitt alibi i orden. Heller ikke denne rolle passer riktig på Hammel. Men hans ville fart i de siste døgn får en viss psykologisk forklaring, når man forutsetter at han vet hvad som er foregått eller skal foregå i hans hjem i Oslo. Han jager omkring, pisket av onde syner.

— De regner med Hammel som medskyldig?

— Medskyldig eller ikke. Eftersom dramaet er foregått i hans hus, må jeg da for pokker regne med ham som vedviter iallfall. Og nettop så vilt ubalansert optrer en mann som er vitende om at et uhyggelig drama fullbyrdes, uten å kunne hindre det, eller ville hindre det.

Det ringte i telefonen. Der blev kalt på Kjeldsen.

Så snart Kjeldsen hadde mottatt beskjeden, reiste han sig heftig og drev nogen tid frem og tilbake på gulvet.

— Der røk lenken, sa han plutselig.

— Var det Golden, som telefonerte?

— Ja. Fra tollvakten ved Kornsjø har vi fått opgitt de tosetere, som i de siste døgn, inntil lørdagskvelden, har passert grensen. Det har vært en halv snes stykker. Terrieren har vært på spor efter hver enkelt og nu forteller han mig i telefonen, at ingen av dem kan det være tale om. Vår toseter kan ikke være kommet over grensen. Det var som pokker. jeg hadde regnet med, at den var kommet fra utlandet.

Kjeldsen gikk inn på sitt eget kontor. Han tilkalte to av sine kolleger. Hele kriminalavdelingen kjente forlengst sakens hovedpunkter.

Kjeldsen forklarte:

— Utenlandstoget kommer til Oslo klokken ni om kvelden. Efter Kornsjø stanser det ved Halden, Sarpsborg, Fredrikstad og Moss. Jeg vil ha rede på om der fra toget lørdag kveld på en eller annen av disse mellemstasjoner er gått av en tysker eller annen utlending. Få rede på, hvem der fra sydgående tog er tatt inn på hotellene i det hele tatt og hvor de senere er dradd hen. Få rede på, om der fra disse byer lørdag eftermiddag er blitt bortleid en toseter.

Han så på sitt ur:

— Det er ikke sent ennu. Jeg kan ha beskjed innen midnatt.

Så snart opdagerne var gått, kalte Kjeldsen påny i hustelefonen: Identifikasjonsavdelingen. Er De ferdig, Holm? Godt, kom her ned.

Holm viste sig straks efter, iført en blå arbeidskittel. Han hadde et par nyfremkalte, ennu fuktige fotografier i hånden.

Kjeldsen så opmerksomt på dem under lyset. Fotografiene fremviste ikke noget annet enn nogen skyggeaktige ringer. Kjeldsen så op mot sin kollega med øine som funklet av fryd.

— Det lyktes altså, sa han.

— Ikke meget, svarte Holm, men det vi har fått frem, kan vi takke mikroapparatet for.

— Det er tre av trykk-knappene vi har fått frem.

— Ja. Iallfall den ene er temmelig tydelig, som De ser, den andre mindre tydelig og den tredje helt utydelig. Avtrykk fra de andre knappene har det ikke vært oss mulig å finne. Det er pekefingerens avtrykk vi har.

— Og analysen? spurte Kjeldsen.

— Den kjemiske analysen gir Dem rett i Deres antagelse, svarte Holm, der har vært spor av mastiks på fingertuppen, som har innstillet telefonnummeret.

Kjeldsen var atter i lokaltelefonen. Han dirigerte bevegelsene som en troppefører ved en kommandopost. Denne gang var det Krefting som tilkaltes.

— Jeg har et særlig arbeide for Dem, sa Kjeldsen, han var blitt ivrig og i påfallende godt humør, jeg vet ingen som passer så godt for det granskende stuearbeide, som Dem, Krefting. Terrieren er fantastisk flink til å løpe om og snuse i fri luft. Men De er avdelingens stille gransker og videnskapsmann.

Krefting smilte.

— Efter Deres vennlige tone å dømme forestår der mig sikkert et langt studium. Nuvel, jeg er alltid rede. Kan hele natten gjøre det?

— Kanskje Krefting, kanskje hele natten. Men det er av ytterste viktighet å få denne gåte løst. Det er et slags kryptogram. Det må nettop være noget for Dem. Jeg kan nu forklare Dem, hvorfor jeg tok med telefonapparatet der ute fra Hammels villa. Som De vet har en av de to, enten han som blev drept eller den annen, telefonert fra villaen i løpet av natten. Jeg tok med apparatet, fordi jeg vilde forsøke om det var mulig å finne fingeravtrykk på den automatiske nummerskive. Det var naturligvis en uhyre liten chance, men jeg regnet med at en eller annen av de ti fingrer kanskje hadde vært i forbindelse med blodet eller mastiksen.

— Og det viste sig å være riktig, innskjøt Holm, den kjemiske analyse gir mastiks.

— Vi har her, sa Kjeldsen, mikrofotografier av tre fingeravtrykk, eller rettere sagt av det samme fingeravtrykk i tre eksemplarer. Det ene er temmelig tydelig, det andre mindre tydelig, det tredje slett. Går vi ut fra en simpel sannsynlighetsberegning, representerer det tydeligste merke det første trykk på nummerskiven, altså tallet 5. Det næst tydeligste blir da tallet 2 og det næsten usynlige tallet 4. Vi har da 524. Men for å telefonere i den automatiske telefon vet De, må man anslå fem tall. Nu har vi de tre første i temmelig sikker rekkefølge. Det gjelder for Dem, kjære Krefting på grunnlag av de tre første tall å finne de to siste. Ikke sant, et særdeles interessant kryptogram.

Krefting så litt konsternert ut.

— De har jo hele telefonkatalogen for Dem, trøstet Kjeldsen. Det gjelder å finne telefonnummer som begynner med 524. Hvis det viser sig at 52497 for eksempel er statsministerens telefon, så kan De trøstig sløife det og gå videre. Eller hvis 52483 er politimesterens telefon, så bør De også sløife dette og gå videre. Men det kan jo hende at for eksempel 52401 er et hotellnummer eller en drosjeholdeplass. Da noter dette. Det er den slags telefonnummer vi har bruk for. De forstår hvad jeg mener.

Krefting innvendte:

— Men hvis nu de tre fotograferte talls rekkefølge ikke er den riktige, men at for eksempel de to utydelige skal bytte plass, da står jeg overfor en sannsynlighetsberegning som når kosmiske dimensjoner.

— Hvorfor regne med de verste muligheter, Krefting, men isåfall blir dog triumfen så meget større for Dem. De er jo matematiker. Tenk på Leverrier som ved sannsynlighetsberegninger løste Neptunbanens gåte.

Krefting tok et papir og noterte tallet 524.

— Godt, sa han, jeg skal forsøke. Så gikk han.

Der forløp nu et par timer og midnattstimen var passert. Så kom dr. Ebner. Elegant som sedvanlig, næsten lapset. Han sank ned i lenestolen. Han syntes å være meget trett.

Han åpnet sin portefølje og lette blandt papirene. Kjeldsen stod like overfor ham, taus, og ventet.

Omsider spurte han:

— Hvad er resultatet av obduksjonen?

— Mord, svarte dr. Ebner.