Storhertuginnen av Speilsalen/28

KAPITEL XXVIII

SPILLEREN

Dr. Ebner hadde imens passet på at damene kom vel på plass i bilen, og gitt chaufføren adressen, Vivianas adresse. Bilen kjørte og Viviana ropte noget ut gjennem det halvåpne vindu, som skulde være en avskjedshilsen til Kjeldsen. Hun ropte også noget annet, som gjorde dr. Ebner mer betenkelig.

Han gav uttrykk for denne uro, da herrene hadde tatt plass i politiets bil.

— Viviana er farlig eksaltert i kveld, sa han, nu ropte hun om champagne.

— Men det er jo utmerket, svarte Kjeldsen, så har hun jo fått sitt humør igjen.

— Hun er istand til å ruse inn i Speilsalen. Hun har stadig mange venner der.

— Ak, hvorfor skulde hun ikke more sig litt, stakkars menneske. Kanskje får hun anledning nok til å gråte senere. Dessuten er jo Deres frue med. Jeg hadde inntrykk av at Deres frue skulde være barnepike iaften, dr. Ebner.

Dr. Ebner satt taus en stund. Så sa han:

— De kjenner ikke min frue. Overfladisk kan hun kanskje virke støtende av vesen. Og så har hun sproget imot sig. Men hun er en overordentlig grei karakter. Og så har hun en vilje som få. Fremforalt hater hun enhver borgerlighet. Hun er kunstnersjel. Nettop derfor kunde jeg tenke mig, at hun slett ikke vil sette sig videre imot det, hvis Viviana foreslår en glad aften for full offentlighet.

— Er De engstelig for det?

— Ja, når jeg tenker på Vivianas tilstand.

Dr. Ebner var virkelig bestyrtet ved tanken og tilføide:

— Hvad hun kan komme til å si! Gud fader bevares!

— Men det er sikkert ikke nogen av hennes venner som legger videre merke til det. Nettop fordi de kjenner henne. De tror det er det sedvanlige Himalayaprat. Og dessuten er jo Deres frue med. Hun vil søke å avsvekke Vivianas excentriske tilståelser.

— De sier dette så bestemt, som om De skulde ha overveid det nøie.

— Jeg har overveid det nøie.

Da bilen var kommet et stykke inn på Drammensveien, gav Kjeldsen stoppesignal til chaufføren.

Han sa til Krefting:

— De kjører nok alene ned til politistasjonen. Jeg har fått lyst til å spasere en tur med dr. Ebner i det vidunderlige vær. Ikke sant, De går med, dr. Ebner?

— Jo, gjerne, svarte dr. Ebner nølende og gikk ut av bilen. Han forstod at Kjeldsen måtte ha en særlig hensikt med manøvren.

De tok av til venstre, og mens de vandret langsomt fremover gaten, fortsatte Kjeldsen med å utbre sig over kveldens skjønnhet.

— Dette stille, hvite vintervær, sa han.

Dr. Ebner hørte på ham med ubehag. Skjønt det var en meget vakker kveld, usedvanlig klar for Oslo å være på denne tid av året, og med funklende stjernehimmel.

— Jeg tenker på Vivianas optreden ute i Hammels villa, fortsatte Kjeldsen, nu og da fikk jeg en frysning, likesom av kulde ved å høre på henne.

— Noget forbannet hysterisk pjatt, innvendte kriminallægen, vi kjenner det fra sykestuene.

— Ja. Kanskje hysteri. Men ikke helt. Eftersom jeg hørte på henne var det likesom jeg merket virkeligheten bak hennes fantastiske ord. Det var noget som stod parallelt med fantasiene, likesom to fotografier som er fremkalt ovenpå hverandre. De kjenner vel også den slags fenomener fra Deres praksis, dr. Ebner, det er derfor jeg har villet tale med Dem litt i denne inspirerende klare og kjølige aften.

— Hvor skal vi hen egentlig? spurte dr. Ebner. Jeg ser vi er i Fredrik Stangs gate.

— Ja, vi er i Fredrik Stangs gate. Her i denne gaten bor William Whistler, sa Kjeldsen, men la oss gå langsommere. Det haster jo ikke.

Efter en pause bemerket dr. Ebner:

— Jeg hørte ikke alt hvad Viviana fortalte.

— Hun ønsket å bli arrestert som medskyldig i mordet.

Dr. Ebner vinket næsten vredt av:

— Ja, som å komme op på toppen av Himalaya og bli verdensberømt som kanalsvømmerske.

— Og dog talte hun på sitt vis sannhet. Viviana har sent lørdag kveld hatt visse oplevelser i sin bolig som stillet alene for sig selv blir ganske betydningsløse, men som får en merkelig sammenheng med virkeligheten, når de forbindes med mordets forskjellige faser. Hun får besøk av en av sine venner, som, idet han går fra henne sier, at nu går han for å spille et stort spill.

— Tenk på Vivianas venner, avbrøt dr. Ebner uvillig, De kjenner dem ikke. Jeg kjenner mange av dem. Der er knapt en av dem, som ikke er ivrige spillere. Farlige pokerspillere i Norske Klubb og andre cirkler. Bemerkningen er falt således kanskje: Ikveld føler jeg at jeg har hell med mig, Viviana, idag vil jeg spille høit.

— Riktig! Men fordi hun i sitt eksalterte temperament blander bemerkningen sammen med sine fantasier om mordet får den en tragisk dybde. Samme natt, meget senere, kommer vennen tilbake og han sier da at han er meget trett. Han er ganske ute av sig og beklager de vanskeligheter, som en ubarmhjertig skjebne kaster i veien for ham.

— Spilleren har tapt igjen, det er tydelig. Så søker han trøst. Der er mange slike dårlige tapere. De søker bestandig trøst. Især hos fruentimmer.

— Meget mulig. Men det forunderlige er, at i den tragiske tone Viviana forteller det, kan det godt passe inn i forbrytelsens forløp. Iallfall i dens stemning. Egentlig er denne fantasi, som synes bragt oss helt fra uvirkelighetens verden, det eneste faktiske som leder oss i øieblikket. Spilleren har på et bestemt klokkeslett om natten telefonen til Viviana.

— Rimelig nok. Formodentlig fra klubben: Er du hjemme, Viviana, kan jeg komme? Det er jo et kjent fenomen. Er det Viviana som har fortalt om denne telefonen.

— Nei. Hun husker det ikke, sier hun.

— Også rimelig. De skulde kjenne Vivianas telefon. Især efter Speilsalens lukning.

— Men nu vet vi tilfeldigvis, at der er telefonert til Viviana fra Hammels telefon om natten. Mordnatten.

— Efter mordet?

— Ja, efter mordet.

De to herrer hadde tilfeldigvis stanset ved hjørnet.

— Og hvad bedre er, sa Kjeldsen, vi har morderens fingeravtrykk.

— Hvorfra?

— De finnes på telefonens trykk-knapper.

— Så kan De jo bare undersøke i arkivet —

— . . . men de finnes ikke der, nei, fullførte Kjeldsen betenksomt.

Plutselig pekte han med spaserstokken nedover gaten.

— De må da innrømme, at en slik Oslogate kan være smukk. Så stille og fredelig og fornem. Og så det vekslende lys i vinduene. Disse forskjellige farver i gardiner og portièrer. Det er merkelig å tenke sig, at innenfor disse hjemlig og lunt lysende vinduer kan virkelig oprørende forbrytelser foregå.

Dr. Ebner så overrasket på sin kollega.

— Jeg begynner å tro, sa han, at De er gått helt over til den stemningsbevegede psykologi.

— Ja. Og det har jeg lært av Dem. Jeg kommer ikke nogen vei uten, innrømte Kjeldsen. For å komme tilbake til spilleren som vi talte om isted. Hvis vi tenker oss, at spilleren ikke var spiller. Men at han simpelthen var morderen. Kan De da regne med den mulighet, at en mann går til en fryktelig forbrytelse på en så melodramatisk måte.

— Hvorfor ikke, svarte dr. Ebner.

— Det må i så tilfelle være en mann, hvis nerver ikke kan berøres synderlig ved å tilintetgjøre et annet menneskes liv. Og han kan dertil være en charlatanbetonet karakter, en dandy, — om De vil en decidert spiller, som også svermer for livets høieste og mest skjebnesvangre innsatser.

— Hvor finner vi denne mann? spurte dr. Ebner.

— Ja, hvor finner vi ham.

Lægen knappet frakken tettere omkring sig.

— De fryser, dr. Ebner?

— Ja, jeg fryser. Hvorfor går vi ikke videre? Hvad står vi her og venter på?

Kjeldsen pekte igjen med spaserstokken:

— Ser De det dyprøde lys i det vinduet der nede?

Kriminallægen nikket.

— Dér bor William Whistler . . . Det er dog besynderlig, tilføide Kjeldsen, hvordan en slik gate kan være folketom. Bare en og annen som hurtig renner hjem med frakkekraven opslått for kulden. Og dog er det ikke så sent enda. Nå, se der svinger en bil om hjørnet.

Bilen, en lukket bil, saktnet farten.

— Jeg vedder på, sa Kjeldsen hurtig, at den kommer til å stanse utenfor huset med det røde gardin.

Og virkelig, bilen stanset her.

— Så er det allikevel noget De har ventet på, sa dr. Ebner.

Kjeldsen nikket.

— Og hvem har De ventet på?

— På Hammel og Udvej, svarte Kjeldsen, se der stiger Hammel ut.