Storhertuginnen av Speilsalen/26

KAPITEL XXVI

DEN DØDE PA VERANDAEN

Kjeldsen tumlet frem gjennem den mørke spisestue og veltet et par stoler underveis. Chaufføren Axel Axelson var like efter ham.

Nu var det ikke så lett for ham straks å finne frem til den lukkede dør i mørket, han var jo ukjent med leiligheten, så det varte kanskje et minutt eller mer, før han nådde dørvrieren og fikk revet døren op.

I de første øieblikk blev han litt blendet av lyset inne i salongen, men han kunde dog hurtig orientere sig.

Værelset var i den frykteligste forvirring, for der hadde hendt noget helt uventet og uforklarlig, som hadde slått de tilstedeværende med skrekk.

Men det var ikke mer enn et lite sekund at Kjeldsen kunde beskjeftige sig med menneskenes adferd. For også hans opmerksomhet blev tiltrukket av det som hadde skapt forvirringen.

Det var noget ute på verandaen.

Det var et menneske som gjennem den lukkede glassdør søkte å trenge inn i værelset.

Og dette menneske var den myrdede. Eller så likt ham som det var mulig å være. Endog blodet ved tinningen var der.

Senere, da hele denne besynderlige hendelse var spilt til ende og Kjeldsen hadde fått tid til å gjenkalle scenen i erindringen, kunde han fastslå situasjonen ved sin tilsynekomst i værelset sånn:

Viviana var blitt sittende, merkelig nok. Hun satt og stirret på den fremmede utenfor vinduet med fullstendig åpne og uvidende øine, likesom om hun skulde være våknet av en drøm og ikke vite hvor hun befant sig.

Liselotte hadde fart tilbake mot veggen og i farten veltet en stol. Det var hun som hadde skreket. Nu stod hun og trykket sig mot veggen med utstrakte hender, likesom hun søkte å komme ennu lenger bort fra det uhyggelige syn.

Udvej klorte sig krampaktig fast til nærmeste stolrygg med sine hender. Et glass lå knust ved hans føtter. Men hans øine, som nu var så utstående av forundring, at de syntes helt melkehvite, opfattet tydeligvis ikke hvad det hele dreide sig om, om folk var blitt gale eller om han hadde fått et beklagelig anfall. I forvirringen fulgte han sitt medfødte ridderlige instinkt og søkte å berolige Liselotte med nogen uforståelige talemåter. Således blev det ham alene som, sin uhyre drukkenskap til tross, kom til å bevare en slags åndsnærværelse.

Hammel var også røket op fra sin plass, og styrtet hen til spisestudøren. Det var han som ropte: Kjeldsen, Kjeldsen! Han ropte det ennu, da Kjeldsen stod inne i værelset.

Dr. Ebner syntes i det ydre minst berørt av hendelsen. Han strøk sig flere ganger med hånden over pannen og rystet hodet som for å få vekk et ondt syn. Han var blitt blek. Og så hadde han et smil om munnen, et smil som Kjeldsen lenge efter husket. Et tvilende og dog nysgjerrig smil, som de vantro presterer, når fakiren gjør sine kunster.

Endelig var det Krefting. Han stod henne ved verandadøren og rev og slet i låsen for å få den op. Men nøklen var naturligvis satt fast i låsen med en slik stålhempe, som det skulde både hammer og tang til å få løs.

Det er gitt, at Kjeldsen ikke gav sig tid til alle disse iakttagelser. Han hadde dem i sin bevissthet i en impresjon, og da han senere skulde rekonstruere billedet falt det ham ikke vanskelig å sette alt på plass. Straks da Kjeldsen ved sin inntreden i værelset fikk se den fremmede utenfor ruten, ropte han til chaufføren Axelson, som hadde fulgt med ham:

— Løp ut i haven og grip ham der!

For å forklare hvad der videre hendte, er det nødvendig å vite noget om verandaen. Det var en stor, overbygget glassveranda med tretrapp ned til gressplenene. Fra salongen førte en dør med vindusruter ut til verandaen, døren var naturligvis stengt nu om vinteren. Dessuten var der til høire et vindu, også ut til verandaen. Nu var der naturligvis inne i salongen portièrer både til verandadøren og vinduet. Men i forvirringen efter Hammels hjemkomst hadde man glemt å trekke disse portièrer for, så vinduene dekkes kun delvis av almindelige skrågardiner.

Mellem skrågardinene stod mørket aldeles beksvart utenfor.

Efter hvad Kjeldsen fikk høre siden, var følgende hendt:

Det var Liselotte som hadde skreket først. Fordi hun hadde først sett den fremmede på verandaen, den fremmedes ansikt i vinduet til høire. Mot mørket hadde ansiktet naturligvis skinnet selsomt og skrekkinngydende. Det hadde virket forferdelig på de tilstedeværende, også fordi stemningen på forhånd var så opagitert.

Det så ut som om den fremmede vilde inn gjennem selve glassruten. Krefting som jo fra sin stadige fotografering var vant til å studere ansiktsuttrykk, fortalte, at der var noget forunderlig rådløst over dette ansikt. Det var som om det var trukket ut av mørket og inn mot lyset i vinduet. De stirrende øine og stive trekk røbet forundring over at mennesket ikke kunde komme inn gjennem ruten, hvis man kan tenke sig til en slik følelse. Vesenet der ute søkte også å finne vei gjennem ruten med hendene, hvite famlende hender, — hvilket naturligvis forøket uhyggen og fikk Liselotte til å skrike sterkere. Men nettop disse famlende hender gjorde hele fenomenet der ute umenneskelig. Til et vesen som søkte å trenge frem utom all menneskelig fornuft og logikk. Et vesen fra det dype mørke, som blev forvirret i lyset.

Og ennu mer besynderlig blev optrinet, da mannen der ute skiftet plass og gikk over til vinduet i verandadøren, eller rettere sagt gled over, for sånn måtte det jo ta sig ut mot det stummende mørke. Her begynte han den samme famlen for å trenge inn gjennem ruten. Men plutselig var det likesom han blev opmerksom på de levende vesener innenfor. Hans ansikt blev nysgjerrig levende, likesom på dyr i menasjerier, som ser andre dyr passere utenfor deres bur.

Nu var det Kjeldsen kom til for å hjelpe Krefting med å åpne døren. Kjeldsen blev stående et sekund og se på skikkelsen der utenfor. Det var en forbausende likhet. Det var simpelthen likhet med den døde — de samme dødens stive trekk, som hos mannen som blev funnet på divanen. Påklædningen var også den samme: Den lille selvbinder i snippen . . . Og så frakken, den var slått tilbake, så silkeforet syntes.

Plutselig vek den fremmede tilbake mot mørket og opsluktes helt av det. Han forsvant utover verandatrappen.

Kjeldsen kunde høre hans løpende fottrin.

Det tok ikke Kjeldsen mange sekundene å komme sig gjennem værelsene og entréen og ut på gårdsplassen.

Herfra måtte han rundt gårdsfløien for å nå havegjerdet. Han svingte sig over.

Det var temmelig mørkt og han hadde ingen lommelykt. Sneen lå temmelig dyp her inne og han snublet et par ganger i begravne busker. Endelig kom han frem til verandaen. Axel Axelson stod her allerede. Men den mystiske fremmede var forsvunnet.

Samtidig var det lykkes Krefting innenfra å få døren op. Hammel bar en elektrisk lampe ut på verandaen.

Fra veien som i en krumning dreide forbi haven, hørte man en automobil som med stor fart suste vekk.

Det var umulig å se noget der borte. Skogen stod tett over veien som en uigjennemtrengelig palisade, og med en takket svart silhouett høit op i himmelen.

— Der fløi han sin vei, sa Kjeldsen, han blev stående uanfektet og lytte efter motorens surren, som litt efter litt blev borte innover mot byen.

Axelson var på sprang for muligens å kunne innhente den flyktende, men Kjeldsen stanset ham.

— Det nytter allikevel ikke, sa han, han er allerede oppe på hovedveien og har blandet sig med de andre bilene.

— Det var den samme bilen, som jeg hørte stanse utenfor, da vi satt inne i kjøkkenet, sa han.

— Kan De virkelig sånn høre forskjell på bilene.

— Åja, vi bilfolk kjenner lusa på gangen.

— Så kan De muligens også fortelle mig, hvad slags bil det var?

— Ikke akkurat merket, men — Jeg er nu sikker på, at det var en toseter iallfall.

Hammel lyste med lykten utover trappetrinene og haven. Der var flere fotspor å se i sneen — efter Axelson, efter Kjeldsen — og den fremmede. Disse spor viste lange sprang efter en mann i vill flukt. Sporene tapte sig i havens mørke. Langt der borte på den annen side hadde han altså hatt bilen stående.

Dr. Ebner var nu også kommet ut på verandaen.

— En fortreffelig forestilling, doktor, finner De ikke? Jeg la merke til at De en stund var ganske beveget der inne.

— Men De så ikke begynnelsen av komedien, svarte dr. Ebner, som nu hadde tiltvunget sig ro, — denne plutselige tilsynekomst av det likhvite ansikt i vinduet. Og så denne famlen med hendene. En forunderlig maske . . . Så De blodet?

— Ja, jeg så blodet.

—Hvis jeg ikke selv hadde vært til stede ved obduksjonen . . . Hvem fan kan det ha vært?

— En gal, en søvngjenger eller en glimrende skuespiller, svarte Kjeldsen. Og som skuespiller har han villet ha tallrikt publikum. Det er sannsynligvis ham, som har tilkalt Dem og Deres frue i telefonen.

Kjeldsen vendte dr. Ebners opmerksomhet mot den oplyste stue der inne.

— Er det ikke likesom vi fra den mørke teatersalen ser innover en scene, sa han, klimaks er nådd. Det er like mot teppets fall. Se på de to damer der inne og Udvej. En fullkommen dramatisk situasjon. Udvej har nu spilt komedie i hele dag. Kjære dr. Ebner, skal vi ikke fullkommengjøre inntrykket av en teaterforestilling og gjøre mellemakt. Forfriskninger serveres.

— De tar det spøkefullt, sa Ebner.

— Jeg liker ikke teater, svarte Kjeldsen, og det er kanskje hemmeligheten.