Storhertuginnen av Speilsalen/25

Fra Wikikilden

KAPITEL XXV

LISELOTTE

Men advokat Udvej vilde vente. Han stillet sig i en uforlignelig positur av mannen som ikke vilde forlate sin post.

— Jeg er ikke den mann som går sin vei, når andre er i fare, sa han, jeg blir, inntil denne ulykkelige misforståelse er opklart.

Dr. Ebners hustru blev stående et øieblikk for å overskue situasjonen. Hun så politimennene, den stive Udvej og Viviana opløst i bevegelse — og hun kunde regne sig til hvad der var foregått.

Hun ilte hen til Viviana, satte sig ved hennes side og tok henne beroligende inn til sig.

På sitt underlige sprog, sa hun:

— Stakkels barn, hur har de varit unverschämte mot dig!

— Vi er fortapt, sa Viviana og hulket — en underlig tørr hulken inne i Liselottes pelskrave.

Liselotte kastet rasende blikke på de tilstedeværende politimenn.

— Banditter! utbrøt hun.

Og straks efter mot sin mann:

— At du kan omgåes slike banditter? Som mishandlar et stakkels oskyldigt fruntimmer.

Dr. Ebner søkte å berolige henne:

— Kjære Liselotte, sa han, jeg er blitt overbevist om, at Viviana slett ikke er blitt mishandlet. Din karakteristikk er fullstendig feilaktig. Jeg kjenner mine kolleger. Hensynsfulle . . . korrekte . . .

Men Kjeldsen selv avbrøt ham.

—La det være, sa han, og rystet overbærende på hodet, la damene tale fritt ut, så kommer de straks til ro. Der er noget annet som interesserer mig sterkere i øieblikket. De påstår, dr. Ebner, at det er mig som har kalt Dem hit. Det er ikke tilfelle.

— Nå, så kommer jeg altså ukallet, sa dr. Ebner smilende, kanskje endog uvelkommen.

— Slett ikke.

— Iallfall lå der beskjed til mig på opdagelsesavdelingen for et kvarter siden, at jeg skulde treffe Dem her ute i Hammels villa så hurtig som mulig.

— Og denne beskjed skulde være fra mig?

— Det blev sagt mig direkte, at den var fra Dem.

Jeg har ikke gitt nogen slik beskjed.

— Så må der jo foreligge en eller annen misforståelse.

— Nei, svarte Kjeldsen, jeg tror det er et trekk i spillet. Det er gjort med en viss hensikt. Vi har fått en spiller til.

— Hvad tror De om Viviana? spurte dr. Ebner, hun har naturligvis hatt et av sine innfall igjen. Hun har åndelig sett villet bestige Himalaya. Hun har et ulykkelig temperament.

— Hun har tilstått, sa Kjeldsen.

— Hvad har hun tilstått?

— Meddelaktighet i mordet —

— Naturligvis, mindre kunde ikke gjøre det. Mordet er jo blitt dagens sensasjon. Hvorledes liker De Vivianas fantasi?

— I dette tilfelle utvikler den sig merkelig, svarte Kjeldsen. Jeg har jo samlet adskillige kjensgjerninger om forbrytelsen, aldeles ufravikelige kjensgjerninger. Vivianas fantasier, som De behager å kalle det, beveger sig omkring disse kjensgjerninger som en tåket, svevende drøm omkring virkeligheten. Hennes fantasier forlater egentlig ikke på et eneste punkt kjensgjerningenes område. Og hvad betyr det? Det bekrefter, hvad jeg alltid har sagt: Hun må på en eller annen måte vite noget. Hun må på en eller annen måte være medskyldig. De må kunne fortelle mig, dr. Ebner, De som er psykiatriker, kan man være medviter uten å vite det?

— Vi er her inne på de finere sjelelige undersøkelser, sa dr. Ebner, den side av kriminalistikken, som De alltid har sett skjevt til. Medviter uten å vite det? Paradokset dekker over visse fenomener, som godt kan forekomme. For eksempel, når Viviana sitter her overnervøs og fantaserer over Deres kjensgjerninger, så kan det godt være, at det er Dem som hele tiden leder disse fantasier. De tenker på Deres kjensgjerninger og ad tankeoverføringens vei tvinges Viviana hele tiden til å arbeide i sine fantasier med disse kjensgjerninger. Derved fremkommer det drømmeaktige, svevende i hennes uttalelser . . . Nå. Jeg ser på Dem, at De ikke legger megen vekt på dette. Som sedvanlig. Men det er kan hende ad den vei, ad den hemmelige sjeleforsknings vei, at denne forbrytelse skal bli opklart.

— Og allikevel foretrekker jeg kjensgjerningene, svarte Kjeldsen. Jeg har ikveld fått en ny å arbeide med. Nu vet jeg hvorfra entrénøklen er kommet, entrénøklen som morderen og hans offer har låst sig inn med.

— Vet De det, sa dr. Ebner.

— Den er kommet fra Vivianas leilighet. Hammel har gitt den til Viviana, før sin avreise til Berlin.

— Kanskje lenge før, sa dr. Ebner og smilte på en besynderlig måte. Dette burde jo være en interessant oplysning for mig å få vite. Forstår De så meget av livet, Krefting, — av livet utenfor politiets spekulasjoner?

— Så har jeg kanskje såret Dem?

Men dr. Ebner vinket av: Bevares . . .

Liselotte var ennu ikke ferdig med å trøste Viviana. Nu og da kastet hun en forbitret uttalelse mot den politimann som stod henne nærmest, nemlig Krefting — det var likesom utskjelling av en uskikkelig gutt, som hadde gjort en liten pike fortred. Krefting så pussig ut, han bukket fornøid hver gang som om de hårde ord virkelig fornøide ham.

Da Kjeldsen blev opmerksom på stillingen, sa han til dr. Ebner:

— Det ser ikke ut til at damene kommer til ro på en stund ennu. Og jeg mener at Viviana ikke bør forlate huset, før der er oprettet en slags likevekt. De blir her, ikke sant, dr. Ebner? Jeg foretrekker å gå ut og tale med Axel Axelson imens. Han er sikkert i kjøkkenet. Det er chaufføren, som De husker!

Kjeldsen gikk ut i kjøkkenet — og der fant han ganske riktig Axel Axelson ventende. Han satt ved kjøkkenbenken, hvor han hadde spist smørbrød og drukket pilsner.

Fru Halvorsen var der også. Og søsteren. Halvorsen gikk og stelte med en kaffekjele, men søsteren satt bare og ventet, høi, rett op og ned på stolen og med korslagte armer, alvorlig, som om hun satt og ventet på audiens i et ministerværelse.

Kjeldsen gav sig i snakk med Axelson. Og han lot sig med glede servere en kopp kaffe av Halvorsen, da han visste at enesamtaler under slike forhold går bedre.

De kom inn på hendelsene lørdag eftermiddag. Både Halvorsen og Axelson var villig til å avlegge ed på, at entrédøren var blitt låst omhyggelig, da de forlot huset. Axelson hadde ikke vært her ute siden, da han hadde fullt op med arbeide annensteds, Axelson var jo ikke fast ansatt hos Hammel, men kom på tilsigelse, når Hammel hadde bruk for ham.

Det var især en ting som interesserte Kjeldsen og som han stadig kom tilbake til: Det var flere som visste, at Hammel var bortreist, men det var meget få som visste at huset stod helt tomt, da Halvorsen var i besøk hos sin søster på Seter.

Damene Halvorsen hadde ikke nogen nevneverdig bekjentskapskrets. Det kunde jo tenkes at Isidora hadde sagt til sitt tjenestetyende, at hennes søster hadde forlatt villaen mennesketom, men hun kunde ikke tenke sig at piken kunde forbinde noget som helst med det. Ikke engang erindre det.

Axelson redegjorde for hvad han hadde foretatt sig lørdag, således som han allerede tidligere hadde forklart for opdagelsesbetjenten. Det var ikke noget særlig: En chauffør i arbeide hist og her, litt reparasjoner på biler, nogen turer omkring i byen, en tur til Holmenkollen og tilbake igjen og så i seng ved midnatt.

Kjeldsen satt og tenkte efter hele hans rute. Ikke på noget punkt kunde han oplete nogen tilknytning til den tragiske begivenhet. Her møttes han igjen som på så mange hold i denne sak av taushet, av død stillhet. Men dog var der noget som sa ham, at inne i denne døde stillhet levet der allikevel en stemme som kunde fortelle ham noget.

Han blev gående og drive omkring i kjøkkenet litt, åndsfraværende stirrende på de lange rader av kobber- og messingkar, som var ophengt på veggene.

Han la merke til, at Axel Axelson gikk hen til kjøkkenvinduet som vendte ut mot haven, skjøv gardinet til side og stirret ut.

— Er det noget? spurte Kjeldsen.

— Jeg synes jeg hørte trin i sneen, svarte Axelson.

Han gikk tilbake fra vinduet:

— Nei, det var ingenting.

— Hvad skulde vel folk gjøre inne i den tilsnedde haven på denne tid av døgnet, tilla han.

— For en stund siden satt De og lyttet efter noget, sa Kjeldsen, der hersker en underlig nervøs stemning her ikveld. Overalt i huset.

— Her skjer mange ting i dette huset, bemerket fru Halvorsen.

— Ja, det skal være visst! utbrøt søsteren, fremdeles uforklarlig fornærmet.

— Hvad var det De lyttet efter forresten? spurte Kjeldsen.

— Nå, svarte Axel Axelson, det var ikke noget annet, enn at jeg syntes jeg hørte en bil stanse oppe på veien. Vi bilfolk kan jo ikke la være å lytte efter slikt.

I det samme hørtes inne fra salongen et høit skjærende skrik og larmen av mange stemmer. En av stemmene ropte Kjeldsens navn hele tiden: Kjeldsen! Kjeldsen!

For å komme fra kjøkkenet til salongen måtte han gjennem den store mørke spisesalen.