Sorte Ørn/3
Lille Tora lå inne på mors og fars værelse. Lillegutt lå i vogga ved siden av dem, og nattlampen brente på kommoden.
Tora hadde våknet midt på natten. Det var så underlig i soveværelset, så annerledes enn ellers — liksom i en annen verden. Det var så stille der inne, og det hørtes ikke en lyd ute fra gata heller. Det var helt svart bak gardinet, og hun hørte uret tikke inne i stua. Der inne var det vel også mørkt over alle møblene og over sybordet til mor — det sov alt sammen. Inne på gutteværelset snorket Peter og Rolf i hver sin dur, av og til gjorde Rolf en pause og mumlet og småpratet litt i søvne i stedet — han småskjente grettent og misfornøyd: «la meg være!» eller «kan du ikke la meg være i fred da!» Resten ble borte i en uforståelig snøvling.
Vogga borte ved mors seng rørte litt på seg ennå, Lillegutt hadde nok vært urolig altså — men nå sovnet han vel. Tora hadde nettopp våknet av noe som nå tidde, og da far sukket og sa: Jaja, mor, jaja! så skjønte hun at far og mor hadde ligget og snakket sammen, og at det var det som hadde vekket henne.
— Men tror du slett ikke du får det pålegget på lønnen din da? spurte mor.
— Det er ikke godt å vite, skjønner du — —
— For hvis du fikk det, så tjente vi jo såpass bra at vi kunne bli kvitt denne gjelden nokså fort, ikke sant?
— Jo, sa far, men så lenge det er sånn i det blå med dette gasjepålegget, så får vi jo innrette oss etter det vi har.
— Ja, og se til å spare på alle kanter.
— Stakkars mor, det er nok ikke flere kanter å spare på. Jeg vet nok det.
— Å — du vet vi kunne jo kanskje bruke litt mindre i husholdningen — —
— Barna må jo ha mat — —
— Ja, men kanskje vi kunne gjøre det billigere.
Så ble det stille igjen. Tora lå og lyttet med det ene øret opp fra puta — bare litt, så hun hørte med begge uten at hun behøvde å reise seg helt opp og vise at hun var våken. Mor vogget ganske svakt enda noen ganger. Og det var så stille, så stille. Veken i nattlampen gjorde et blaff; i lengden ble det litt vondt å ligge sånn med hodet i været. Vogga stanset.
Så sa far:
— Jo da, mor, jeg får nok dette pålegget med Guds hjelp!
— Å, vi kan jo klare oss uten også vet du. Vi kan godt spare de kronene, så vi får betalt gjelden.
— Du er så søt, lille mor! sa far, og Tora kunne se at far la armen om mors hode og kysset henne.
Så ble det stille. Litt etter sov både mor og far.
Lille Tora lå og tenkte. Hun tenkte på et hull, et riktig vrient hull i en kjole eller på en strømpe, ett med veldig fillete kanter, så det var vondt å få sydd det sammen. Et sånt hull som det måtte lapp til. Og det hullet var gjelden. Men kom det en lapp under, en lapp av nytt, sterkt tøy og med god sømmonn, så ble det like bra igjen. Og den lappen var penger. Hvis mor klarte å spare unna noen ører for hver middagsmat, så ville det til slutt bli så mye at en kunne legge det under hullet. Men det tok nok lang tid før det ble riktig mange ører, især fordi guttene var så sultne!
Tora lå og tenkte. Og så tenkte hun på sparebøssen som lå i skuffen til mor. Det var tre kroner og tjue øre i den. Og om fjorten dager var det julaften, da hadde hun kanskje fire kroner og skulle i byen og kjøpe presanger. Fire kroner — det var mange ører det! Mor måtte nok spare lenge og mange middager før det ble fire kroner av det. Mange poteter og mange tallerkner suppe. For kjøtt nyttet det nok ikke å spare noe på — sånn som guttene la i seg!
Om hun nå tok sparebøssen og ga den til far så han kunne betale gjelden. Nei — hun fikk iallfall vente til det var fire kroner i den. Og så spare naturligvis — spare på middagsmaten.
Tora sovnet og drømte om et stort hull i en brun kjole — et hull med fillete kanter og vanskelig å sy i stand. Og så fór Rolf og Peter omkring og gjorde det verre, så rent håpløst verre, sånn at det måtte en diger lapp til! Hun sydde og sydde og sov og drømte — — —
Neste morgen og senere på dagen da hun var kommet hjem fra skolen, gikk Tora rundt og grublet på det hun hadde hørt om natten. Og hun syntes det var riktig ille da Rolf og Peter om ettermiddagen ba mor om en krone hver til å fotografere seg på skolen.
— Nei, sa mor, det har vi sannelig ikke råd til, guttene mine.
Og guttene tagg og ba. Men Tora satt borte ved sybordet til mor og ble rødere og rødere i ansiktet og oppover tinningene. Dels fordi hun visste hva mor mente med at de ikke hadde råd — det var jo gjelden det — og dels fordi hun brente av lyst til å klype guttene i armen og blunke til dem at de skulle la være å plage mor med de kronene.
Men guttene drev på og gikk til slutt til far likevel — for av ham fikk de naturligvis!
Men da guttene kom ut i gangen fra kontoret, vel fornøyde og med kronestykkene i lommen — ja, da var Tora riktig sint på dem. Bare krafse til seg og dra av gårde med pengene fra fars pung — så hullet raknet enda mer og ble riktig stort! Hun fikk dem opp i en krok ute i gangen og hvisket:
— Her er to kroner fra sparebøssa mi — så går dere straks inn til far med pengene — straks — og sier at dere ikke trenger dem! Hører dere, straks — så!
Og de dumme guttene ble i farten så fullstendig overmannet av sin resolutte og handlekraftige søster at de uten å mukke gikk like inn til far igjen.
— Hadde ikke noe mer bruk for de pengene!
Far satt fordypet i arbeid, så åndsfraværende opp og tok imot de to kronene sine:
— Jaså — nå — hm — adjø med dere!
Dagene gikk, og Tora la nok merke til åssen mor sparte. Hun så det så godt så. Mor som var så glad i kaffe, holdt opp med ettermiddagskaffen! Og spiste nesten ingenting til middag. Tora selv «skulle slett ikke ha mer», så mor snakket ofte bekymret om at barnet rent hadde mistet matlysten. Men guttene — de åt de! Sånne ufordragelige gutter! Det rent stakk i Toras hjerte hver gang de kom stikkende med tallerkenen sin —
— Mer!
Og til slutt var det sånn at Tora nesten ble kvalm og syk hver gang gaffelen hogg i tallerkenen eller suppeskjeen slubret i munnen på dem.
— Jeg syns Toramor ser rent dårlig ut jeg, sa far. — Rent nervøs.
— Lurer på om hun ikke er litt blodfattig! Langtifra! For noe tøys! — Bare ikke disse guttene — — Hun kunne jo ikke snakke til dem om gjelden heller — de var jo eldre enn henne og så var de gutter! Sånne gutter, de skjønner ikke sånt de. Bare flyr rundt og bråker og eter og leser lekser og går på ski.
Om ettermiddagen satt Tora hjemme hos mor og sydde eller leste lekser. Hennes sorg var at de to kronene til guttene hadde gjort det absolutt umulig å få samlet fire til jul. Men så var det en dag at mor kom til å fortelle henne at onkel Lorents hadde gitt henne hundre kroner i dåpsgave. Han hadde satt dem i banken for henne, og der sto de ennå.
Det svimlet rent for Tora. Hundre kroner!
— Ja, sa mor, og nå er det mye mer, for i banken vokser pengene.
— Hvor er banken, mor?
— Du vet det store huset i Kirkegata, der Kristensen sitter om formiddagen. Det er banken.
Og mor fortalte henne hva en bank var for noe, og hvorledes folk stelte med pengene sine.
Neste dag var lørdag, og da fikk de fri på skolen alt klokka tolv. Og Tora gikk lenge og spekulerte på åssen hun skulle få med Sofie Kristensen bort i banken — hun hadde jo faren sin der, og da var det lettere — — Endelig fant hun ut at det beste hun kunne gjøre var å fortelle alt sammen til Sofie. For Sofie var bestevenninnen hennes og forsto alt sånt.
Klokka tolv dro de av sted, ned Tollbugata og opp i Kirkegata. Fra gata gikk det en dør inn til banken, og den var så tung og svær at begge to måtte trykke på alt de orket for å få den opp. Innenfor var det et langt, stort rom med mange mennesker som gikk til og fra en rad med glasskap. I glasskapene var det glugger, og bak gluggene sto bankmennene med protokoller og hele bunker av penger.
Sofie fant fram til den gluggen hvor faren hennes var. Han hadde det veldig travelt, og Tora neide pent.
— Goddag, min lille venninne, hva skal du?
— Jeg skulle hilse og spørre om jeg kunne få igjen de hundre kronene som onkel Lorents satte inn for meg i banken da jeg ble døpt. Ja, nå er det visst mer enn hundre, for pengene har vokst.
Faren til Sofie måtte snakke litt med en fremmed herre, og så vendte han seg til Tora i farten:
— Akkurat nå har jeg det så travelt. Men hvis du skal ha ut penger, så må du ta med deg bankboka som din far har hjemme hos seg. Morn da, småpiker.
Tora neide, og begge to gikk.
Ute på gata på veien hjemover — det var svært lang vei — gikk Sofie og Tora og snakket om åssen de skulle klare dette. For det skjønte jo Sofie også at når de hundre kronene skulle være en overraskelse til far julaften, så kunne ikke Tora be ham om å få låne boka. Men mor? Å nei, hun sa det bare til far likevel, det var Tora sikker på. Så det var best å være lur og finne boka på egen hånd.
Om ettermiddagen gikk Tora til mor. Jo da, boka lå i skapet til far, hun kunne gjerne få se den en gang. Og mor snakket om hvor mye glede Toraliten kunne få av de pengene når hun ble voksen. Da var det blitt mye mer enn hundre kroner av dem — kanskje fem-seks hundre!
Men Tora tenkte nå sitt om den gleden, og så maste hun på mor helt til mor tok henne med inn på kontoret. Og så fikk Tora se den vesle boka; den var blå og lå i skapet, men i det ytre rommet bak klaffen som ikke var låst.
Søndagen kom. Og da mor og far var ute og gikk tur om ettermiddagen, listet Tora seg inn på kontoret; fikk opp klaffen og — sto med boka i hånden. Hun gjemte den inne i leseboka for å ta den med seg på skolen i morgen, siste dag før ferien. For tirsdag fikk de juleferie, og onsdag var det julaften.
Tenk hundre kroner — og mer til! Og så de to kronene i sparebøssen. Det var blitt to kroner nå og så enda to tiører. Men tiørene fikk hun nesten bruke til julepresanger til Rolf og Peter.
Tora gikk hele dagen og tenkte på åssen hun best skulle gi de pengene til mor og far. Litt leitt var det jo at hun måtte fortelle at hun hadde hørt hva de hadde snakket om den natten. Men det fikk være. Sånn som hun gledet seg! Ja om kvelden da hun hadde lagt seg, lå hun og strevde med å holde seg våken til mor og far kom — for å høre dem snakke om gjelden. Og så vite at hun hadde lappen til hullet, hun!
Men hun sovnet før de kom.
Neste dag løp hun like fra skolen og ned i banken. Denne gangen var hun alene, for nå visste hun veien.
Og hun gikk rett bort til Sofies far.
— Om hun nå kunne få pengene?
Kristensen tok boka, så litt på den og kikket ned på Tora. Tenkte litt og så kom det endelig:
— Ja, min kjære Tora, kom igjen i morgen — det tar litt tid, skjønner du. Så skal vi greie det.
Tora var litt skuffet over at hun måtte vente til i morgen. Men så kunne hun jo gå innom banken i morgen formiddag, når hun likevel skulle til byen og kjøpe presanger til guttene.
— Om ettermiddagen kom Kristensen inn på kontoret til far.
Kristensen ønsket god jul, og så fortalte han at Tora hadde vært hos ham med bankboka fra onkel Lorents. Så hadde han spurt Sofie om hvordan dette hang sammen, og hun hadde fortalt ham alt sammen. Om at Tora hadde ligget våken en natt og nå ville betale gjelden for far.
Da far lukket Kristensen ut, ble de stående litt i døråpningen. De var liksom litt blanke i øynene begge to.
— Adjø da, sa far, — og god jul!
— God jul for Dem og Deres! svarte Kristensen og gikk.
Klokka elleve neste formiddag sto Tora foran gluggen til Kristensen og neide.
— Goddag, min lille venninne. Du skal vel ha pengene dine, kan jeg tenke?
— Jaha, sa Tora. Hun ble litt redd for at Kristensen skulle si nei eller at hun måtte vente enda litt lenger.
— Ja, her er de. Og boka også!
Kristensen ga henne boka og en rød, stor seddel. På seddelen sto det et stort 100-tall. Tora hadde aldri sett en sånn seddel før.
— Du har litt flere penger her også — som du sa, men dem kan du ikke få i dag.
Nei, Tora var like glad, fryktelig glad var hun.
— Ja, sa Kristensen videre og tok fram en liten pakke. — Her har jeg en bitte liten julegave til deg. Men du må ikke pakke den opp før i morgen kveld når du har gått rundt juletreet.
Tora neide og takket tusen takk og visste slett ikke hva hun skulle si for bare glede.
Så gikk hun. Og på hjemveien var hun innom konditoren, Møllhausen, og kjøpte to små marsipan-griser til guttene. Og så sprang hun hjem med bankboka og pengeseddelen klemt opp til brystet og marsipanen og den lille pakken fra Kristensen i kjolelommen. Hun var så glad at hun nesten ikke merket den lange veien, bare sprang på!
Og så ble det julaften.
Mor pyntet juletreet, far satt på kontoret om ettermiddagen, og barna måtte være inne i spisestua til klokka ble seks. Da skulle det begynne. De små pakkene sine hadde de sendt inn til mor, hun skulle legge dem under juletreet. Tora hadde pakket boka med hundrekroneseddelen og de to kronene fra sparebøssen inn i hvitt papir. Utenpå hadde hun skrevet så pent hun kunne: «Til mor og far fra Tora».
Guttene strevde med å sette skolefotografiene sine inn i noen rammer de hadde kjøpt. Det var deres presanger til mor og far. Men rammene var så vriene å få til å passe — og så gikk de inn til far for å få hjelp.
— Men kjære snille guttene mine, dere fotograferte dere jo ikke? sa far. — Jeg fikk jo pengene igjen.
— Ja men Tora — —
— Tora?
— Ja hun, det var hun som — — hun ga oss penger fra sparebøssa si og sa — at vi skulle gi deg igjen de pengene vi hadde fått av deg.
Begge guttene skammet seg nå — de hadde ikke tenkt på dette før. Men far hjalp dem med rammene og sa ingenting. Da han var ferdig, tok han fram to kronestykker.
— Hør her gutter, nå skal dere gi hver deres krone til Tora sammen med den andre presangen dere har, og så skal dere tenke på at Tora er en søt og kjærlig liten pike. Derfor skal dere også være riktig gode og snille mot henne. For hun er sannelig den snilleste av oss allesammen!
Guttene lovet det, riktig høytidelig — og de mente det også. Og så gikk de.
Klokka slo seks — og opp fløy begge dørene. Far, Tora, Rolf og Peter kom inn, hushjelpen kom fra kjøkkenet, og mor tok imot dem ved det store, lysglitrende juletreet.
Så ble presangene delt ut. Hver hentet sine og ga dem videre.
Da Tora leverte den hvite papirpakken sin til far og mor, sa far:
— Nei — men hva kan nå dette være for noe da?
Langsomt pakket han opp. Mor sto ved siden av og klappet Tora over håret.
— Bankbok? To kroner? — Hundre kroner! Nei men Toramor, åssen har du funnet på noe sånt? sa far. Og så snudde han seg til mor og fortsatte:
— Kan du tenke deg noe heldigere, mor, her får vi penger av Tora, så nå kan vi betale hele gjelden vår!
Mor gråt litt, og far tok Tora opp til seg og kysset henne og sa ingenting. For han hadde gråten i halsen han også.
— Ja, lille Tora min, sa mor endelig, — nå blir far og jeg fryktelig glad. For nå har far fått stort pålegg på gasjen sin fra nyttår også, og gjelden vår kan vi betale, så nå blir det så bra alt sammen.
Så fikk Tora presangen sin av mor og far — en veldig stor dukke som kunne si «pappa» og «mamma» når en trykket den på magen. Silkekjole hadde den også og store, blå øyne.
Og begge guttene ga henne hver sin sjokoladefigur og hvert sitt kronestykke.
Men til slutt pakket far ut den presangen Tora hadde fått av Kristensen. Det var en liten eske, og i esken lå et halskjede. I halskjedet hang det et lite hjerte av gull.
— — —
Det underlige var at mange, mange år senere, da Tora var blitt voksen, da sto de hundre kronene til onkel Lorents i banken likevel. Og da var de blitt til seks hundre kroner — og enda litt til.