Sorte Ørn/10
— Hva er du for en liten mann da? spurte Reiersen i bokhandelen.
— Jeg heter Svend.
— Og du skal ha en skrivebok til ti øre. Vær så god. Du går på skolen da altså?
— Ja, det gjør jeg det.
— Kan du leksene dine i dag da?
— Du skal ikke ha fremmede guder for meg. Det er: vi skal frykte og elske Gud over alle ting og forlate oss på ham alene!
— Ser du det, du. Du får nesten få dette pene bildet av meg du, siden du var så flink.
Svend bukket og gikk. Han kunne nesten ikke nå håndtaket på Reiersens dør, men han fikk den da igjen likevel — før Reiersen nådde fram for å hjelpe ham!
Det var lang vei til skolen, og Svend marsjerte på med lange skritt. Han hadde nye kalosjer på seg og ransel på ryggen. Når han rykket litt på seg for hvert skritt; raslet pennalet inne i ranselen — og det var så kjekt; for så skjønte folk at han var skolegutt.
Så var det den store hunden hos Wattne — den pleide alltid å komme farende ut; men der sto det noen gutter, så det gjaldt å late som ingenting. Men pennalet raslet ikke i ranselen før Svend var kommet lykkelig og langt forbi porten til Wattne.
Skolen lå utenfor byen med en høy steinmur omkring. Det kjekkeste i verden var å gå gjennom murporten og over den store, gruslagte skolegården — og så ha lov til det, være akkurat som hjemme der!
Da raslet pennalet fryktelig, enda det ikke var noen andre enn Svend selv som kunne høre og beundre. Men kjekt var det!
De hadde bare tre timer om dagen i klassen til Svend — første klasse. Det var skrivning, regning, religion og norgeshistorie og litt geografi.
Og nå hadde de først religion, og kateketen gikk opp og ned på golvet og hørte.
Alle tolv — for de var tolv stykker i første klasse — kunne det første budet utenat, og kateketen sa de var flinke.
— Men hør nå, lille Svend, sa han plutselig: — vet du hva en avgud er for noe da?
— Ja, det visste Svend godt.
— Hvem er det som har avguder da?
— Hedningene.
— Riktig, lille Svend — men tror du ikke det er andre også som har avguder?
— Ne-ei, han trodde ikke det!
— Ingen av dem du kjenner?
Men da måtte Svend le litt. For at noen av dem han kjente skulle ha sånt omkring i husene sine som avgudsbilder med store hoder og dyrebein og alt sånt som han jo hadde sett bilder av — det var jo nokså morsomt å tenke på.
— Nei, ingen av dem jeg kjenner.
— Er du sikker på det?
— Svend ble nesten litt sjenert på kateketens vegne — spørre sånn da!
— Har ikke du noen avguder?
— Avguder? Ne-hei! det hadde han da ikke.
— Ja, er du så sikker på det, Svend? Er det ikke noe du er mer glad i enn i Gud, tror du? Tenk deg om. Ja, for det er en avgud det, skjønner du!
Svend tenkte etter; han måtte lukke øynene hardt igjen for riktig å tenke etter! Men nei — nei da — mer glad i enn i Gud —
Nei, ingenting!
— Enn det pene bildet du har der da?
— Pytt det! Du kan gjerne få det! Og Svend leverte raskt bildet fra Reiersen opp til kateketen. Det var: «Marechal Ney en Moscou.»
— Nå — men tenk deg nå nøye om, Svend, er det ikke noe du er mer glad i enn i Gud?
— Ne-ei da!
— Enn saftsuppe med svisker og rosiner?
Sånt hadde Svend slett ikke tenkt på. At sånt noe kunne være — avgud! Saftsuppe med svisker og ro... Svenn fikk rent vann i munnen av å tenke på det — —
— Nå lille Svend, hva mener du?
Svend måtte tenke litt på det, men så sa han nei. Nei da, han var slett ikke mer glad i saftsuppe med svisker og rosiner enn i Gud! Langtifra! Han torde til og med tenke på saftsuppe med sago uten at han var redd for å si nei!
— Ja ja, gutten min, det er godt å høre det, sa kateketen og klappet Svend på hodet.
Men i det samme ble det så underlig rart nede i magen eller oppunder brystet på Svend — nesten som noe vondt — nesten som å grue seg for hunden til Wattne. Kateketen klappet ham enda en gang og sa igjen:
— Det var riktig godt å høre det!
Svend fikk med en gang lyst til å si at det ikke var så aldeles sikkert likevel — især med sago. Men så var det så leitt nå, sånn etterpå.
Det gikk en uke, og i første klasse var de alt kommet til det femte bud.
Men hver gang kateketen sa noe pent til Svend og særlig når han klappet ham, kjente han det samme underlige under brystet. Og Svend ønsket bare, bare at kateketen heller hadde vært sint og gretten! Ja, han tenkte til og med litt på om han ikke en gang fikk prøve å la være å kunne leksene sine, bare for å få litt skjenn!
Men det var vanskelig det også, for han kunne jo alltid leksene.
Hjemme hos Svend hadde de hatt saftsuppe søndagen og torsdagen. Siste gang med sago, og begge gangene med svisker og rosiner.
— Neimen Svend da, jeg mener du slår vrak på saftsuppe jeg, gutt! Livretten din?
Svend ville ikke ha.
Svend holdt nesten på å gråte.
Men han klarte seg.
Men da det kom saftsuppe med svisker og rosiner søndag også, da spiste Svend tre tallerkener.
Om ettermiddagen lå mor inne på sofaen og sov litt.
Døra gikk opp, og Svend kom inn. Han hadde på seg søndagsklærne sine, fløyelsbluse med blanke knapper og blondekrage i halsen ; men den var helt krøllete, og ansiktet hans var skittent av tårer.
— Hva er det, lille venn? spurte mor da det lille hodet plutselig kom og puttet seg opp i fanget hennes.
Men Svend bare gråt. Endelig kom det:
— Mor, jeg dyrker fremmede guder.
— Hva i all verden er det du sier?
Mor så ut som om hun var på nippet til å le.
— Mor, jeg er så redd for at jeg har avgud.
— Hva er det for en avgud?
— Saftsuppe med svisker og rosiner!
Det varte svært lenge før mor fikk greie på hva som egentlig var i veien med Svend. Og da hun så bare ville le og forklare Svend at det ikke var så galt som han trodde, så ville han slett ikke høre på henne:
— Du skjønner ikke åssen det er på skolen du mor. Det er ikke sånn som hjemme hos deg. Det er så klart at her er det ikke synd og sånt!
Og så ga han seg ikke før mor fulgte med ham til kateketen.
Kateketen satt i et stort kontor med mange bøker. Men så var det ikke egentlig kateketen heller, ikke han fra skolen; det var en alminnelig mann — akkurat som far for eksempel — og så snill som han var! Mor forklarte ham hva som var i veien. Og kateketen smilte og satte Svend opp på kneet sitt:
— Hør nå, lille Svend! Hvem er det som gir oss alle de gode gavene her i verden?
— Jo, Gud? — det visste Svend godt fra aftenbønnen.
— Så er det vel Gud som gir deg saftsuppa også da?
— Ja — det måtte vel nesten være det!
— Og saftsuppe smaker godt det — ?
— Ja, forferdelig!
— Ja — når du nå spiser saftsuppe med svisker og rosiner, så skal du bare huske på at det er en gave som Gud gir deg, takke ham for den og spise så mye du bare orker — for riktig å vise hvor glad du er i ham og i gavene hans.
— Men — men avguden da?
— Avgud er alt det som du gleder deg over, lille Svend, uten å gi Gud takken og æren.
Mor og Svend ble sittende lenge hos kateketen og fruen hans, som også kom inn. Da de gikk, sa kateketen:
— Men hør her, min kjære lille venn, her har jeg glemt å gi deg igjen det bildet du ga meg.
— Jeg vil ikke ha det, sa Svend alvorlig.
— Hvorfor ikke det da?
— Det er en avgud.
— Er bildet en avgud? Men snille deg, kan du ikke takke Gud for det også da?
— Nei, jeg har ikke gjort det!
— Har du ikke takket Gud for det?
— Nei, bare Reiersen.