Sorte Ørn/1
Du skulle sett den raske gutt —
litt slyngelalderlang,
med buksebenet litt for stutt
og trøya litt for trang.
Du skulle sett ham stå på ski
utover hei og hopp
med vaterpass-balanse i
den smidig-slanke kropp.
Du skulle sett hans stolte blikk
ved premier på rad,
— men først da broren også fikk,
han selv ble riktig glad.
Du skulle sett ham — uten frykt
en ridder for «de små»,
— at for ham selv det knep rett stygt,
han tenkte ikke på.
Der hjemme gikk han lys og lang,
var alles beste venn,
hans latter gav så god en klang,
så frisk og klokkeren.
Når stundom en fra stuen gikk
med sorg, for far var vred,
da kom hans blå, halvt stjålne blikk
og hvisket: Jeg går med.
Hans hjerte slo på rette sted,
og det holdt alltid stand,
han var — om mot deg eller med —
en liten gentleman.
Da vannet lå en frostklar dag,
fikk skolebarna fri,
så var det isen var for svak,
den brast, og han sank i.
For første gang han mor og far
forvoldte sorg og nød,
da liten Magnus hjem de bar
stivfrossen, blek og død.
Men visst jeg vet fra oss han drog
til bedre hjem og havn;
ti Herren gav, og Herren tok
— vær lovet Herrens navn.