Smeden som de ikke torde slippe inn i helvete

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Smeden & St. Peter.jpg

Engang i de dager da Vårherre og St. Peder gikk og vandret på jorden, kom de til en smed. Han hadde gjort kontrakt med fanden om at han skulde høre ham til om syv år, imot at han den tiden skulde være mester over alle mestere i smedkunst, og den kontrakten hadde både han og fanden skrevet navnet sitt under. Derfor hadde han også satt med store bokstaver over smiedøren: «Her bor mesteren over alle mestere!»

Da Vårherre kom og fikk se det, gikk han inn.

«Hvem er du?» sa han til smeden.

«Les over døra,» svarte smeden; «men kanskje du ikke kan lese skrift, så får du vente til det kommer en som kan hjelpe dig.»

Før Vårherre fikk svart ham, kom det en mann med en hest, som han bad smeden sko for sig.

«Kunde ikke jeg få lov å sko den,» sa Vårherre.

«Du kan prøve,» sa smeden; «galere kan du nå ikke få gjort det, enn jeg kan få det riktig igjen.»

Vårherre gikk da ut og tok det ene benet av hesten, la det i smieavlen og gjorde skoen gloende, så kveste han haker og grev, og neide sømmene, og så satte han benet helt og holdent på hesten igjen; da han var ferdig med det, tok han av det andre forbenet og gjorde like ens; da han hadde satt på igjen det også, tok han bakbenene, først det høire, så det venstre, la dem i avlen, gjorde skoen gloende, kveste haker og grev og neide sømmene, og satte så benet på hesten igjen.

Imens stod smeden og så på ham. «Du er ikke så dårlig smed enda du,» sa han.

«Synes du det,» sa Vårherre.

Litt efter kom mor til smeden bort og bad ham komme hjem og ete til middag; hun var gammel og skral, fælt kroket i ryggen og rynket i ansiktet, og kunde med nød og neppe gå.

«Legg nu merke til det du ser,» sa Vårherre; han tok konen, la henne i smieavlen og smidde en ung deilig jomfru av henne.

«Jeg sier som jeg har sagt, jeg,» sa smeden, «du er slett ikke noen dårlig smed. Det står over døra mi: Her bor mesteren over alle mestere; men enda sier jeg bent ut: en lærer så lenge en lever,» og dermed gikk han fram til gården og åt middag.

Da han vel var kommet tilbake til smia igjen, kom der en mann ridende, som vilde ha skodd hesten sin.

«Det skal snart være gjort,» sa smeden; «jeg har nettop nu lært en ny måte å sko på; den er god å bruke når dagene er korte.» Og så gav han sig til å skjære og bryte så lenge til han fikk av alle hestebenene; «for jeg vet ikke hvad det skal være til å gå og pusle med ett og ett,» sa han. Benene la han i smieavlen, slik som han hadde sett Vårherre gjorde, la dyktig med kull på, og lot smedguttene dra raskt i belgstangen. Men så gikk det som en kunde vente: benene brente op, og smeden måtte betale hesten. Dette syntes han ikke videre om. Men i det samme kom en gammel fattigkjerring gående forbi, og så tenkte han: lykkes ikke det ene, så lykkes vel det andre, tok kjerringa og la henne i avlen, og alt hun gråt og bad for livet, så hjalp det ikke; «du skjønner ikke ditt eget beste, så gammal du er,» sa smeden; «nå skal du bli en ung jomfru igjen på et øieblikk, og enda skal jeg ikke ta så mye som en skilling for smiinga.» Det gikk da ikke bedre med kjerringa, stakkar, enn med hestebenene.

«Det var ille gjort det,» sa Vårherre.

«Å, det er vel ikke mange som spør etter henne,» svarte smeden. «Men det er skam av fanden: det er ikke mer enn så han holder det som står skrevet over døra.»

«Ifall du nu kunde få tre ønsker av mig,» sa Vårherre, «hvad vilde du så ønske dig?»

«Prøv mig,» svarte smeden, «så tør du få vite det.»

Vårherre gav ham da de tre ønskene.

«Så vil jeg først og fremst ønske at den jeg ber klyve op i det pæretreet som står her ute ved smieveggen, må bli sittende der til jeg selv ber ham komme ned igjen,» sa smeden; «for det andre vil jeg ønske at den jeg ber sette sig i armstolen som står der inne i verkstedet, må bli sittende i den til jeg selv ber ham stå op igjen; og endelig vil jeg ønske at den jeg ber krype inn i denne ståltrådpungen jeg har i lommen, må bli der inne til jeg selv gir ham lov til å krype ut igjen.»

«Du ønsket som en dårlig mann,» sa St. Peder; «først og fremst burde du ha ønsket dig Guds nåde og vennskap.»

«Jeg torde ikke ta så høit til, jeg,» sa smeden.

Så sa Vårherre og St. Peder farvel, og gikk videre.

Det led med det skred, og da tiden var omme, kom fanden, slik som det stod i kontrakten, og skulde hente smeden.

«Er du ferdig nå?» sa han, han stakk nesen inn igjennem smiedøren.

«Å, jeg skulde så nødvendig ha slått hode på denne spikeren først,» svarte smeden; «kryp du imens op i pæretreet og plukk dig en pære å gnage på; du kan være både tørst og sulten efter veien.»

Fanden takket for godt tilbud og krøp op i treet.

«Ja, når jeg nå tenker vel efter,» sa smeden, «så får jeg slett ikke slått hode på denne spikeren i de første fire årene, for det er pokker til jern så hardt; ned kan du ikke komme i den tiden, men du får sitte og hvile dig så lenge.»

Fanden tagg og bad så tynt som en toskilling at han måtte få lov til å komme ned igjen, men det hjalp ikke. Til sist måtte han da love at han ikke skulde komme igjen før de fire årene var gått, som smeden hadde sagt.

«Ja, så kan du komme ned igjen,» sa smeden.

Da nu tiden var ute, kom fanden igjen for å hente smeden. «Nå er du vel ferdig?» sa han; «nå synes jeg du kunde ha slått hode på spikeren.»

«Ja, hode har jeg nok fått på den,» svarte smeden; «men likevel kom du et lite grand for tidlig, for odden har jeg ikke kvest ennå; så hardt jern har jeg aldri smidd før. Mens jeg slår odd på sømmet, kunde du sette dig i armstolen min og hvile dig, for du er vel trett, kan jeg tenke.»

«Takk som byr,» sa fanden og satte sig i armstolen; men aldri før var han kommet til hvile, så sa smeden igjen, at når han tenkte vel efter, så kunde han slett ikke få kvest odden før om fire år. Fanden bad først vakkert om å slippe av stolen, og siden blev han sint og tok til å true; men smeden undskyldte sig det beste han kunde, og sa at det var jernet som var skyld i det, for det var så pokkers hardt, og trøstet fanden med at han satt så godt og makelig i armstolen, og om fire år skulde han slippe, akkurat på minuttet. Det var ingen annen råd: fanden måtte love at han ikke skulde hente smeden før de fire årene var omme; og så sa smeden: «Ja, så kan du reise dig igjen,» og fanden avsted det forteste han kunde.

Om fire år kom fanden igjen for å hente smeden.

«Nå er du da ferdig, vet jeg?» sa fanden, han stakk nesen inn gjennem smiedøren.

«Fiks og ferdig,» svarte smeden, «nå kan vi reise når
Smeden.jpg
du vil. Men — du,» sa han, «det er én ting jeg har stått her lenge og tenkt jeg vilde spørre dig om: er det sant, det de forteller, at fanden kan gjøre sig så liten han vil?»

«Jagu er det sant!» svarte fanden.

«Å, så kunde du gjerne gjøre mig den tjenesten å krype inn i denne ståltrådpungen og se efter om den er hel i bunnen,» sa smeden; «jeg er så redd jeg skal miste reisepengene mine.»

«Gjerne det,» sa fanden, han gjorde sig liten og krøp inn i pungen. Men aldri før var fanden inni, så smekket smeden pungen igjen.

«Jo, den er hel og tett allesteds,» sa fanden i pungen.

«Ja, det er bra nok du sier det,» svarte smeden, «men det er bedre å være føre var enn etter snar; jeg vil like så godt sveise leddene litt til, bare for sikkerhets skyld,» sa han, og dermed la han pungen i avlen og gjorde den gloende.

«Å! au! er du galen! vet du ikke jeg er inni pungen da?» ropte fanden.

«Ja, jeg kan ikke hjelpe dig,» sa smeden; «de sier for et gammelt ord: en får smi mens jernet er varmt,» — og så tok han storslegga, la pungen på steet, og dundret løs på den alt han orket.

«Au, au, au!» skrek fanden i pungen; «kjære vene! La mig bare slippe ut, så skal jeg aldri komme igjen mer!»

«Å ja, nå tror jeg nok leddene er tålelig sveiset også,» sa smeden; «så kan du komme ut igjen da.» Dermed lukket han op pungen, og fanden avsted så fort at han ikke torde se sig tilbake engang.

Men en tid efter falt det smeden inn at han nok hadde stelt sig dumt, da han gjorde sig uvenner med fanden; «for skulde jeg nå ikke komme inn i gudsrike,» tenkte han, «torde det være fare for at jeg kan bli husvill, siden jeg har lagt mig ut med ham som rår over helvete.» Han mente da det var best å forsøke å komme inn enten i helvete eller i himmerike, likeså godt først som sist, så han kunde vite hvordan han hadde det, og så tok han slegga på nakken og gav sig på veien.

Da han nu hadde gått et godt stykke, kom han til korsveien, der veien til himmerike deler sig fra den som går til helvete; der nådde han igjen en skreddersvenn, som tøflet avsted med persejernet i hånden.

«God dag,» sa smeden, «hvor skal du hen?»

«Til himmerike, om jeg kunde komme inn der,» svarte skredderen; «enn du?»

«A, vi får nok ikke langt følge, vi da,» svarte smeden; «jeg har nå tenkt å prøve i helvete først, jeg, for jeg har litt kjennskap til fanden fra før.»

Så sa de farvel og gikk hver sin vei; men smeden var en sterk, røslig kar, og gikk langt fortere enn skredderen, og så varte det ikke lenge før han stod for porten i helvete. Han lot vakten melde sig og si at det var én utenfor som gjerne vilde tale et ord med fanden.

«Gå ut og spør hvad det er for én,» sa fanden til vakten, og det gjorde han.

«Hils fanden og si at det er smeden som hadde den pungen han vet nok,» svarte mannen, «og be ham så vakkert at jeg får slippe inn straks, for først har jeg smidd idag like til middag, og siden har jeg gått den lange veien.»

Da fanden fikk den meldingen, befalte han vakten å låse igjen alle ni låsene på porten i helvete, «og sett enda på en hengelås til,» sa fanden; «for kommer han inn, gjør han ugreie i hele helvete.»

Her er Himmerig.jpg

«Det er ingen berging å få her da,» sa smeden ved sig selv, da han fornam at de stengte porten bedre til; «så får jeg vel prøve i himmerike.» Og dermed snudde han, og gikk tilbake til han nådde korsveien igjen; der tok han den veien skredderen hadde gått.

Da han nu var sint for den lange veien han hadde gått frem og tilbake til ingen nytte, skrevde han på alt han orket, og nådde porten til himmerike med det samme St. Peder gløttet litt på den, så vidt at den tynne skreddersvennen kunde få klemt sig inn. Smeden var enda en seks syv steg fra porten. «Her er det nok best å skynde sig,» tenkte han, grep slegga og kastet i dørgløtten med det samme skredderen smatt inn. Men slapp han ikke inn av den gløtten, vet jeg ikke hvor han er blitt av.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.