Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk

Eventyr AM-1928-37-009.jpg

På en plass oppe i Vågå i Gudbrandsdalen bodde det engang i gamle dager et par fattige folk. De hadde mange barn, og to av sønnene, som var så ved lag halvvoksne, måtte støtt reke omkring på bygda og tigge. Derfor var de vel kjent med alle veier og stier, og de visste også benveien til Hedalen.

Engang vilde de gå dit. Men de hadde hørt at noen falkefengere hadde bygd sig en hytte ved Mæla; der vilde de gå innom med det samme og se fuglene, og hvordan de fanget dem, og derfor tok de benveien over Langmyrene. Men det led alt så langt på høsten at budeiene hadde reist hjem fra setrene; derfor kunde de ingensteds få hus, og ikke mat heller. De måtte da holde ved veien til Hedalen; men den var bare en grunn råk, og da mørket kom på dem, tapte de råken og ikke fant de fuglefengerhytta heller, og før de visste ordet av det, var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. Da de skjønte at de ikke kunde komme frem, gav de sig til å kviste bar, gjorde op varme, og bygde sig en barhytte; for de hadde med vesleøksa. Og så rev de op lyng og mose, som de gjorde et leie av. En stund efter de hadde lagt sig, fikk de høre noen som snøftet og været sterkt. Guttene la øret til, og lydde vel efter om det skulde være dyr eller skogtroll de hørte. Men så drog det været enda sterkere og sa:

«Det lukter kristent blod her!»

Så hørte de det steg så tungt at jorden skalv under det, og så kunde de vite at trollene var ute.

«Gud hjelpe oss, hvad skal vi nå gjøre?» sa den yngste gutten til bror sin.

«Å, du får bli stående under furua, der du står, og være ferdig til å ta posene og stryke din kos når du ser de kommer, så skal jeg ta vesleøksa,» sa den andre.

I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at hodene på dem var jevnhøie med furutoppene. Men de hadde bare ett øie sammen alle tre, og det skiftes de til å bruke; de hadde et hull i pannen, som de la det i, og styrte det med hånden; den som gikk føre, han måtte ha det, og de andre gikk efter og holdt sig i den første.

«Ta hyven!» sa den eldste av guttene; «men fly ikke for langt, før du ser hvordan det går; siden de har øiet så høit, har de vondt for å se mig når jeg kommer bak på dem.»

Trollene hadde bare ett øie sammen alle tre, og det skiftes de til å bruke.

Ja, broren rente føre, og trollene drog efter. Imens kom den eldste gutten bak på dem og hogg til det bakerste trollet i fotleddet, så det slo op et fælslig skrik, og det første trollet blev så skremt at det skvatt, og slapp øiet, og gutten var ikke sen om å snappe det. Det var større enn om en hadde lagt i hop to potteskåler, og så klart var det, at enda det var kòlmørke natta, blev det som lyse dagen da han så igjennem det.

Da trollene merket at han hadde tatt fra dem øiet, og at han hadde gjort skade på en av dem, tok de til å true med alt det vonde som til var, om han ikke straks på timen gav dem igjen øiet.

«Jeg er ikke redd for troll og trugsmål,» sa gutten. «Nå har jeg tre øier alene, og dere tre har ikke noe, og enda må to bære den tredje.»

«Får vi ikke øiet vårt igjen på timen, skal du bli til stokk og stein!» skrek trollene.

Men gutten mente det gikk ikke så fort; han var ikke redd hverken for skryt eller trollskap, sa han; fikk han ikke være i fred, skulde han hogge til dem alle tre, så de skulde komme til å krabbe langs bakken som kryp og krek.

Da trollene hørte dette, blev de redde og tok til å gi gode ord. De bad nokså vakkert at han vilde gi dem igjen øiet, så skulde han få både gull og sølv og alt han vilde ha. Ja, det syntes gutten var nokså bra, men han vilde ha gullet og sølvet først, og så sa han at hvis en av dem vilde gå hjem og hente så mye gull og sølv at han og broren fikk posene sine fulle, og gi dem to gode stålbuer attpå, så skulde de få øiet, men så lenge vilde han ha det.

Hjemkomsten.

Trollene bar sig ille, og sa at ingen av dem kunde gå, når de ikke hadde øiet å se med; men så gav en av dem sig til å skrike på kjerringa, for de hadde ei kjerring i hop alle tre også. Om en stund svarte det i en kamp langt nordpå. Så sa trollene at hun skulde komme med to stålbuer og to spann, fulle av gull og sølv, og det varte da ikke lenge før hun var der, skal jeg tro; da hun så fikk høre hvordan det var tilgått, tok hun også til å true med trollskap. Men trollene blev redde, og bad hun skulde ta sig i vare for den vesle hvepsen, hun kunde ikke være sikker for at han tok hennes øie også. Så kastet hun spannene og gullet og sølvet og buene til dem, og strøk hjem i kampen med trollene, og siden den tid har ingen hørt at trollene har gått på Hedalsskogen og luktet efter kristent blod.


PD-icon.svg Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.