En gjennomgang Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) som ble gjort i første halvdel av 1980-årene konkluderte enstemmig med at
- levekårene i institusjonene var uakseptable både menneskelig, sosialt og kulturelt
- det var ingen rasjonell begrunnelse for å skyve mennesker med utviklingshemming ut av nærmiljøet og nærmiljøtiltak
- særomsorgsapparatet for mennesker med utviklingshemming ga dem et dårligere tilbud enn det som andre fikk lokalt.[1]
Den store reformen som ble gjennomført i 1990-årene skulle skape bedre forhold. Formålene med den var:[2]
- Bedre og normalisere levekårene for mennesker med utviklingshemming.
- Personer med utviklingshemming skal så langt som mulig kunne leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
- Avvikle institusjonsomsorgen for mennesker med utviklingshemming og utvikle alternative tilbud.
St. meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer understreket at politikken rettet mot personer med utviklingshemming består av de samme generelle strategier, mål og tiltak som politikken for andre personer med nedsatt funksjonsevne. Det er økt vekt på menneskerettigheter, likestilling og deltakelse. I Stortingsmeldingen ble Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning (NAKU) foreslått etablert for å ”bidra til utvikling av det faglige grunnlaget for å skape gode levekår for personer med utviklingshemming”.
Det skjedde en positiv utvikling i forbindelse med reformen både på boligsiden og når det gjelder tjenesteyting på ulike områder. Betydelige samfunnsressurser ble satt inn for å bedre levekår og livssituasjonen til mennesker med utviklingshemming. Parallelt med dette skjedde det en styrking av lovgrunnlaget for tjenestene og lovgivningen for å motvirke bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemming. Men det er etter hvert reist kritikk om at utviklingen noen steder til dels er stoppet opp og at det ikke er uvanlig at man har falt tilbake til gammel institusjonstankegang og institusjonspraksis. Det er eksempler på at folk ikke får innflytelse over hvem de skal dele bofellesskap med, og at tjenester ytes til bofellesskapet som kollektiv, ikke til det enkelte menneske. Det er videre hevdet at segregeringen øker
