Men det har uret, om det dærved tror å ha sprængt læren selv, eller påvist dens umulighet eller dog uefterrettelighet som grunlag for fræmtidsnorsken som tale og skrift.
Det ær ellers en mærkværdig ensidighet, når „Dagbladet“ vil godtgjøre vår dansknorske uttales uigjennemførlighet til landsgyldig enhet ved å gjøre ophævelser over eller lægge vægt på, at de i Bergen ej kunde godkjænne den i enkelte ord eller former, medens det selv gjør sig til talsman for en hundre ganger mere vanskelig sak, å få telemarks-målet ophøjet til landsgyldig tale (og skrift) i „Danskens“ sted. Så langt hen imot almen vedtagelse i våre byer og bygder, som talen efter „Knudsens Princip“ alt nu har nåd, vilde telemålet umulig kunne vinne i de nærmeste 3—4—5 mans-aldere. Og sæt nu, at dette „vidunderlige skulde ske“, vilde så ikke telemålet bl. a. idet bergenske skuespil møte samme motstand, som den Knudsen-Wichström’ske forledet år? Tro om telemålet vilde sige spraaget for spraaket, hade for hate ell. hata sanhejda for sanhejta (-ti, -te), for å imøtekomme den bergenske mål-kjælne smak? Vi har da hær i Dagbl. en motstand av samme slag, som når den norskeste blant „Dølens“ norsk-norske, Vigfus (Dølen 1858, nr. 7) skriver om uttalen i „det norske Theater“: „dei koma med p’ar og k’ar“ (t’ar støter ham da ikke) “der i det norske Theater, som gjærne kunna stinga ein tvert igjenom”.„Detta er ekki hevdad“ (landsgyldig) „Tala“. K: Å nej da! noen Vigfus’s „dei“, „koma“, „stinga“, „igjenom“? Jo, dær har vi da den „hevdade“ tale, som det n. Th. skulde ha lagt sine skuespillere på tungen! Vigfus hører delvis, i „Theatrets“ p’ar og k’ar, sin egen norske fræmtidstale, og straks blir han forskræmt og oprørt. Han tåler ikke tillæmpingen av sin egen mållære. Dærimot tviler han vist ikke om, at den norsktale, som han bare har i tankerne og ænnu bare ser
