Side:Syk kjærlihet.djvu/215

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest
XXIII
Dagen efter (Manda 2de Juli 88).
BREV TIL VERA

«Det er rædselsfuldt aa vaagne uten Dem, rædselsfuldt ossaa aa sitte her hele dagen og vite at Di ikke kommer; fingrene kan ikke staa stille, de trommer i luften og paa stokken og paa bore, og farer op i skjæg og haar, og man spør mei om jei er syk og jei sier nej og de tror det ikke, og vi sitter her under det røstripete telte til Gravesen, i skyggen, og sol ute i gaten, og folk gaar forbi, og vogner, her er blet folksomt naa, og de snakker om gud vet hva, om Wessel som rider forbi og hans galante historier, og «Kjødet» og «Aanden» hun ville klæ sei nøken og gaa i skoven sa hun til Munch — og det er bare Dem som er der overalt, nøken og paaklædd og hall-paaklædd, og Di ser paa mei me skjæbne-ansikte og jei vet at jei er fortapt og forstaar ikke hvorfor alt dette som sker paa gaten gaar for sei naar Di ikke er her, det er jo saa sludder ikke sant altsammen, og Gaarder fortæller mei hvor nødvendi det er at vi naa tar fat, og jei sier ja og tænker paa det jei tænkte paa den aftnen før den natten da jei ble