Denne siden er godkjent
Han hadde bare bukser
med hyssingseler til.
Og ryggen var som kobber
med glans fra solens ild.
Han løftet undertiden
en liten jordsvart hånd,
strøk håret vekk fra pannen
fordi det klødde sånn.
Men det var midt på dagen,
og solen strålte hett.
Og åkern var så diger.
Og pjokken var så trett.
Han gjespet langt og lenge
og sovnet slik han lå.
Og solen skinner vennlig på
en ende, lyseblå!
I denne gaten har jeg aldri følt mig hjemme.
Dog nu ved solnedgang er alle ting så pene,
så sky og vare, liksom så lett å skremme,
og én må næsten hviske: Kjære vene…
De store, fredelige, gamle trærne
står stilt på vakt omkring de hvite huser
bak lave trestakitter, bygget for å verne
mot andre egnes luskebjørn og buser.
