mulighet at dr. Ebner trodde at han gikk ham i bedene hos Viviana. Og det lot til, at Viviana hadde det samme besynderlige innfall. Det er alltid kvinners svermeri å se rivaler møtes.
Hun blandet sig plutselig i diskusjonen. Hennes tone var litt furten, sånn påtatt fornærmet som kan klæ helt unge damer så yndig.
— Han har spurt og gravet, så det har vært ganske utrolig, forklarte hun nu dr. Ebner, tenk han vil ha rede på hvor lenge jeg er oppe om natten!
— Men det behøver De jo ikke å svare på, Viviana, sa dr. Ebner.
— Hvorfor skulde han ikke få vite det? Det er det jo så mange som vet.
Dette siste tilla hun med et meget fint smil.
— Nåja, det blir naturligvis som De ønsker, sa dr. Ebner.
— Især har han interessert sig for, hvorledes jeg tilbragte lørdagen, tenk det!
Dr. Ebner kastet et hurtig blikk over på Kjeldsen og spurte så plutselig alvorlig:
— Lørdag kveld kanskje?
Kjeldsen svarte ikke, men Viviana kastet inn:
— Nettop lørdag kveld gjaldt det. Han vilde ha rede på, om jeg hadde vært på teater eller kino. Om jeg hadde supert og med hvem. Om jeg hadde vært alene her i mitt hjem efterpå. Om nogen hadde telefonert . . .
Dr. Ebner hørte i stigende forbauselse på dette og en grimase av ubehag gled over hans ansikt.
— Det var da et besynderlig forhør, bemerket
