hjemme. De ønsker å fortsette som det heter. Det er jo en lidenskap hos våre landsmenn, at de bestandig vil løpe linen ut. De har en sykelig redsel for å bringe noget til avslutning. Å gå sin vei, når leken er god, ligger ikke for dem. De skal slikke den siste mulighet tilbunns.
Og hvad så, min herre? Jo, så telefonerer først den ene: Hei, Viviana, kan vi komme? Vi har en kurv champagne med! Det må være en av de rike som De nok forstår, og disse rike er ofte nokså triste og åndelig sett ytterst enkelt organisert, så det hender næsten bestandig, at jeg svarer: Takk, jeg har champagne nok i isskapet mitt og jeg kjeder mig aldri når jeg er alene.
Men så — litt efter ringer en av mine fattige, men mere begavede venner, en kunstmaler kanskje, eller en dikter og spør: Har du noget whisky i huset, Viviana, kan vi komme op?
Eller også, ja undskyld, herr landbruksminister, er det min forhenværende mann som ringer og sier han må tale med mig, det er så skrekkelig viktig. Så forferdelig, så avgjørende viktig. Men det er aldri viktig. Det er bare noget sentimentalt, lett alkoholisert tøv.
Kjeldsen spurte:
— Og så avslår De å motta ham?
— Som regel ja.
— Har De hørt eventyret om fårehyrden og ulven, fru Viviana? Det var engang en gjetergutt som narret folk med å rope på hjelp: Ulven, ulven er her! Når folk kom løpende til lo han bare av dem. Men
