— Hvorledes er det man populært forestiller
sig detektiven: En høi og muskuløs skikkelse,
fremforalt umåtelig elegant, ikke sant? Klædt efter nyeste
londonnerfasong, en ren filmgreve, noget i retning
av Valentino.
— Neinei, protesterte Viviana, det er meget kjekkere med Dem! Valentinotypen er for banal, uff! Nettop sånn som De må detektiven være, min detektiv! —
Det begynte å løpe Kjeldsen koldt nedover ryggen.
— De ser ut som en landmann, fortsatte Viviana strålende, eller en landbrukskandidat, hvor originalt! Og noget så uhyre gammelmodig som det svære urkjedet Deres over brystet der. Og slipsnålen, la mig se, en liten hestesko av gull. De bærer slipsnål som virkelig forestiller noget, en hestesko, det er vidunderlig! Vet De, at hvis jeg nu skulde innstudere en moderne detektiv på teatret, så vilde jeg gjøre ham akkurat som Dem. Det vilde være det eneste moderne, altså — helt forskjellig fra dr. Nicola-typen. Bruker De lorgnetter også!
Viviana hevet begge armene i været av overraskelse og blottet dermed armene og skuldrene.
Gjennem en merkelig idéassosiasjon kom Kjeldsen til å tenke på tatoveringen. Men Vivianas hud var uten merker.
— Og ikke monokkel! ropte hun, det er guddommelig!
— Jeg er virkelig litt nærsynt, svarte Kjeldsen tørt og tok et etui op av lommen. Men da Viviana fikk se dette læretuiet, gav hun sig helt over:
