behagelig inntrykk, selv på Kjeldsen. Så meget kunde han iallfall forstå, at alt var temmelig kostbart her inne, alene maleriene måtte representere en betydelig verdi. Det var ikke moderne malerkunst. Viviana syntes formodentlig det allerede var for banalt med moderne malerkunst, det var gamle mestere fra den romantiske periode.
Mulatten, som Kjeldsen forlengst i tankene kalte Josephine Baker, trakk skyvedøren til side og madame kom inn. Først nysgjerrig kokett med hodet foran, speidende som om hun var bange for å ha fått en farlig bjørn i huset, men da Kjeldsen jo så meget skikkelig ut gikk hun ungpikeaktig frimodig hen til ham og hilste på ham med stort skjelmeri . . . Å, dette evige skjelmeri, tenkte Kjeldsen og grudde sig, allerede ved frokost, puh! Radiatoren stod også på full stim, så det var temmelig varmt i værelset.
Viviana var allerede tydelig bemalt. Og nu kjente han henne jo. Han hadde sett henne nogen ganger tidligere, kanskje i teatret, kanskje ved danseteen på Bristol, men han hadde virkelig ikke husket henne før nu, så lite interesserte han sig for byens lette fornøielsesliv, hvor hun hørte hjemme. Å studere dette liv var en opgave som han gjerne overlot til andre, først og fremst til dr. Ebner, som beveget sig i fornøielsene som fisken i vannet.
Viviana satte sig like over for ham, tett ved ham, likesom for å kunne tilfredsstille sin nysgjerrighet ved å betragte ham særdeles nøie. Hun var iført en folderik og sterkt brodert japansk kimono og sine
