spøkte, og det var også med fullkommen alvor at Kjeldsen svarte:
— Naturligvis. Det skal bli undersøkt.
— Så har vi den siste, fortsatte politiagenten, ham har jeg sporet til Fredrikstad.
— Kanskje også denne herre var den eneste gjest i Fredrikstads hotellverden? spurte dr. Ebner.
— Ja, svarte agenten, den eneste utlending som kom.
— Jeg må si, at vi har en imponerende kontinental trafikk i vårt sydøstre hjørne, sa dr. Ebner leende, men det letter undersøkelsen, Kjeldsen, tenk om det hadde vært i Berlin med de tusener av fremmede reisende.
Lægen synes ikke å kunne fastholde sin interesse lenger over Kjeldsens metoder. Han tok fra bordet den mappe fotografier som Krefting hadde efterlatt og som bar titelen «Affæren Hammels villa». Dr. Ebner begynte likegyldig å bla i den.
Imidlertid fortsatte politiagenten:
— Hotellbudene som møter op ved togene er fullkommen pålitelige med hensyn til iakttagelse og hukommelse. De har jo ikke noget annet å beskjeftige sig med enn reisende som kommer og går. Jeg har talt med mannen på «Schulz Hotell». Der var ingen hotellgjester med utenlandstoget lørdag for Fredrikstads vedkommende, uten en eneste — og det var vår syvende tysker. Det viste sig, at han heller ikke blev nogen egentlig hotellgjest. Han steg av toget uten nogen annen bagasje enn en liten håndveske. Han tok en drosje og kjørte til «Schulz».
