forfølges. Han har utspurt de drosjechauffører som har passert Bygdøveien forbi Hammels villa lørdag kveld og søndag. Ingen har lagt merke til noget særlig. De har strøket forbi biler i hundrevis uten å ha festet sig ved det. Men så er det én som har noget å fortelle. Men det er så bitte lite. Ja, så usannsynlig lite, Krefting, men jeg elsker allikevel slike småting. Svake ildfunker inne i mørket. De varsler allikevel flammekasteren. Hør nu, hvor ubetydelig det hele er: En av drosjechaufførene har fortalt Golden at han natt til søndag klokken to møtte en toseter på Bygdøveien. En lukket. Den kom fra byen. Den hadde sterke lamper, og så snart drosjen signalene, saktnet den farten og skrudde lampene helt ned for ikke å blende. Derved blev drosjechaufføren istand til å iaktta toseteren nøiere i lyset fra sine egne lamper. Han la da merke til at toseteren var usedvanlig sølete. Den kommer langveisfra, tenkte chaufføren, idet han fór forbi. Ja, det er det hele, Krefting, det er sannelig ikke meget. En lukket toseter som er kommet langveisfra. Men klokken to om natten.
Kjeldsen satt og støttet hodet med albuen på bordet. Krefting syslet med nummereringen og beskrivelsen av sine fotografier og hørte efter. Han kjente sin kollega og visste, at nettop når Kjeldsen satt slik og snakket likesom i halvsøvne, var han sterkest optatt av å gruble på problemet og prøvende sette de forskjellige ledd sammen.
— Og, fortsatte Kjeldsen, bilen var allerede kommet inn på veien, den skulde til Bygdø. Altså hørte
