— Hammels husholderske, som har vært her i
mange år, kjenner ham ikke, har aldri sett ham før.
Han er en fremmed. Hvordan kan en slik fremmed
mann finne på å gå inn i et hus sånn uten videre.
Han må jo ha visst, at husholdersken tilfeldigvis var
borte den dagen.
Den døde kan jo være en mann fra omegnen her. Han er jo taus og ikke istand til å presentere sig.
Hvis han var en mann fra nabolaget, tror De så ikke, at husholdersken hadde gjenkjent ham?
— Muligens . . . .
— Han har låst sig inn med en egen nøkkel, fortsatte Kjeldsen, og hvor i all verden har han fått denne nøklen fra? Men ennu mere gåtefullt: Hvor er det blitt av denne nøklen?
— Kan De ikke finne den?
— Nei, jeg kan ikke finne den. Hatten hans er også borte. Man må jo forutsette, at en såvidt velklædt herre som denne ikke spaserer ut på landeveiene uten hatt midt på vinteren. Og helt umulig er det jo, at han er død utenfor og av andre er blitt slept herinn.
Dr. Ebner rystet på hodet.
— Utelukket, sa han. Men så er det husholdersken. Kanskje hun husker feil — og at hun i virkeligheten har glemt å låse ytterdøren lørdag.
Men da trådte husholdersken frem fra sideværelset. Hun var høireist og krenket.
— Om dere ikke tror på mitt ord, sa hun, så har jeg vidne.
