Han hadde maske på ansiktet. Han var’ke no videre høi. Men han var’ke så liten heller. Han var ellegant. Da han hørte vors, gikk’n mot døra og skrek: Vekk med dere! Og vekk var vi.
Dr. Ebner jaget pikene inn på deres værelse og bad dem forholde sig rolige der. Han gikk gjennem huset og satte lyset på. Det var bare i hans arbeidsværelse at det var forøvet hærverk. Skrivebordet var brukket op, stumper av splintret tre lå strødd utover gulvet sammen med nedkastede papirer. Ødeleggeren hadde gått voldsomt frem, det hadde også vært et hårdt arbeide å få det solide bord åpnet.
Fruens arbeidsbord hadde ikke vært låst. Skuffene var tatt ut og satt ovenpå hverandre på gulvet.
Politimennene stod en stund og overså det hele. Så begynte fotograferingen og undersøkelsen efter fingeravtrykk — med stor forsiktighet. Ikke en treflis eller et stykke papir blev flyttet. Særlig var den blankpolerte skrivebordsplate gjenstand for ekspertens ivrige opmerksomhet. Plutselig kom der fra Krefting et forbauset utrop. Han tok noget op fra gulvet, som han hadde funnet der. Det lå på gulvteppet like ved skrivebordet. Det var et fint armbånd av gull med en edelsten i låsen. Låsen var gått istykker. Krefting gav det til Kjeldsen, som så på det et øieblikk bare. Han kjente det straks igjen.
— Det William Whistlers armbånd, sa han. Det er W. W., som har brutt sig inn her.
— Så var det også ham, som telefonerte til Dem.
— Ja, det var ham.
— Men De kjente ikke stemmen hans?
