Meget avhenger av den ukjentes personlighet.
Allerede straks efterat vi hadde funnet ham der ute
på divanen i Hammels villa, festet jeg mig ved
følgende omstendighet: Morderen har fjernet fra den
døde alt som kunde tjene til å identifisere ham. Det
var meningen at han skulde forsvinne ukjent for
all verdens øine. Men nu må man spørre sig selv,
hvorledes kan det være mulig, at en død mann
forblir ukjent, bare fordi man tar papirene fra ham?
Man må po tro at det er folk som savner den døde, familie eller venner, som vil komme til å reklamere ham. Morderen skulde altså her i sitt forehavende ha vist en utillatelig naivitet. Men i motstrid til denne naivitet står morderens ellers så koldblodige foranstaltninger. Hvad viser det? Jo, at den drepte hørte til den slags mennesker, som kunde forsvinne fra livets overflate uten at nogen kom og spurte. Og at morderen visste dette. Nu kan det sees på den dreptes ytre person, at han ikke er en hvilken som helst landeveistravende lasaron, som ingen kjenner eller savner. Han er iallfall i det ydre en gentleman. Og til tross for det kommer han fra et hemmelighetsfullt mørke som ligger utenfor den almindelige borgerlige tilværelse, og når man finner ham død, så er det ingen fra dette mørke som kommer og melder sig. Hvor finnes dette mørke? Jo det finnes i den internasjonale forbryterverden. Der er det ingen som spør når nogen blir borte, og derfra er det ingen som melder sig for å opklare en gåte.
Altså, nu vet vi med temmelig stor sikkerhet, at den
