Kjeldsen fanget ofte Vivianas øine. Han trodde å
bemerke at hun så efter ham, hver gang hun passerte.
En gang smilte hun til ham og rystet på hodet — en særlig bevegelse, som han godt kunde adskille, tross hele legemets almindelige hengivelse i vrikking og rysten, og som kunde bety: Jeg har ennu ikke sett ham . . . . Hun ser efter den gale mann fra terrassen, tenkte Kjeldsen, eller den døde . . . . Ja, herinne i dette ondskapsfulle, absintgrønne liklyset kunde han kanskje finnes.
Grandkonsulen svevet forbi med Liselotte. Han vinket med sin fete hånd til Kjeldsen og Kjeldsen kunde på den skinnende fryd i hans ansikt gjette, hvad han tenkte på, en eller annen perlende vin, kanskje musserende Assmannhausser eller en spritzig Mosel . . . . Men alt svevet nu, ikke bare grandkonsulen, men alt, vrikkende, rystende, sjokkende, op og ned, tilbake og frem og til siden, skjelvende, knekkende, glidende, hoppende — og hør på bruset, hvor ekstasen er stigende, det er skriket som begynner igjen inne i musikken, negerhylet fra de svarte sjelers vånde, det kastes innover de dansende og tender, grandkonsulen er allerede grepet av hylets henrykkelse, hei! Moeésjangdo!, Moeésjangdo!
I dette moment er Kjeldsen igjen fast i Vivianas øine, og han ser straks forandringen. Hun forsøker å komme løs av sin dansers armer, men William Whistler holder fast på henne, denne underlige fyr som danser med et hestedumt alvorlig ansikt, likesom han er ute i livsfare. Viviana senker sitt hode bakover sin dansers arm for å komme lengst mulig bort fra ham,
