KAPITEL III
ENTRENØKLEN
Han gikk inn i det næste værelse og ropte på fru Halvorsen. Denne verdige dame var nu kommet såvidt til sig selv, at hun hadde funnet sin form: En lett fornærmet, avvisende holdning, som skulde bety forsiktighet.
— Kjenner De alle Hammels hodeplagg? spurte Kjeldsen.
— Jeg har vært her i tyve år, svarte fru Halvorsen.
— Godt, la oss så se her i entréen. Her henger en skinnlue og to bløte hatter. Er det altsammen Hammels?
— Ja. Det har hengt her siden han reiste.
Da Kjeldsen kom tilbake til salongen var Krefting beskjeftiget med å pakke fotografigreier ut av lærvesken.
— Jeg kan ikke finne hatten hans, sa Kjeldsen, det er da utrolig at han skulde være kommet hit vinters dag uten hatt. La oss se hvem han er forresten.
Kjeldsen undersøkte den dødes lommer. Der fantes intet. Ingen tegnebok, ingen penger, ingen nøkler, — overhodet intet.
Kjeldsen kalte på Krefting og viste ham den dødes
trøiekrave.