vi alle våre gode venner. Skal jeg fortelle Liselotte at De er her, dr. Ebner?
— Hun har sett mig, sa Ebner, jeg har nikket.
Dr. Ebner forestillet grandkonsulen for Kjeldsen. Grandkonsulen var ytterst forbindtlig og inviterte herskapet til sitt bord. Et glass champagne. Moet et Chandon, som grandkonsulen uttalte fullstendig uforståelig høit oppe i ganen, Moeésjangdo, likesom han hadde en varm bolle i munnen.
— Viviana er strålende iaften sa han — grandkonsulen skarret sterkt og kjælent på r’ene, — i sannhet strålende, perlende, som champagne, som Moeésjangdo’!
Viviana tok Kjeldsens arm. Hun var plutselig blitt alvorlig igjen og hadde fått dette søvngjengeraktige drømmeblink i øinene.
— Er De kommet for å hente mig? spurte hun hviskende. Midt under dansen. Hvor herlig!
