Dr. Ebner opdaget hans interesse og sa straks:
— Naturligvis er Hammel derinne.
— Ja, og advokaten og William Whistler.
— Jeg finner det besynderlig, sa dr. Ebner, at våre venner under slike omstendigheter søker til offentlige lokaler.
— De glemmer William Whistlers tilstedeværelse. Det er sikkert ham som har ønsket å gå hit. De andres innvendinger har ikke hatt noget å bety.
— Mener De virkelig at en mann som Hammel lar sig befale noget av denne underlige skrue?
Kjeldsen trakk på skulderen.
— Det er William Whistler som befaler i aften iallfall, sa han. Hvis De med Deres uttrykk om ham mener, at han er en excentrisk herre, da har De rett. Men jeg tror, at hans excentricitet dekker over en viss forslagenhet. Dertil er han hårdhjertet og uten skrupler. Han er affektert inntil det gyselige. Men han er også istand til å gjennemføre selv et meget farlig kup, hvis det bare tiltaler hans artistiske smak.
— De synes å kjenne ham godt. Hvor lenge har De kjent ham?
— Idag bare, svarte Kjeldsen.
Hovmesteren kom tilbake. Han hadde ordnet med et lite bord, meget tilbaketrukket. Hovmesteren gav hviskende dr. Ebner en beskjed og Kjeldsen kunde se, at beskjeden var av ubehagelig art. Dr. Ebner nikket til ham og sa:
— De er her!
Det var en slik stimmel i de store restaurantsaler, at ingen la merke til de to nye gjesters inntreden. En
