rolle at han vil trenge inn i huset for å kunne ligge der på divanen som den myrdede. Det er en slags stormannsgalskap kanskje . . . han vil forestille å være den døde mann som alle mennesker taler om i øieblikket.
Dr. Ebner sa usikkert:
— Jeg mener, at dette kan være en forklaring, når man regner med sinnssykdom blir jo alt forklarlig.
— Men jeg tror ikke på denne forklaringen, sa Kjeldsen, det kan være et tankeeksperiment, men jeg tror ikke på det som virkelighet.
— Men hvad tusan vil da polisen tro på? spurte Liselotte høirøstet, på ånder og gjengangere?
— Jeg tror på mannen som virkelighet, svarte Kjeldsen, det var en visitt med beregnet effekt. Et besøk fra «hinsidan», — er det ikke så De kaller det i Deres fortryllende sprog, fru dr. Ebner.
Kjeldsen så på sitt ur.
— Det er allerede blitt sent, sa han, og mitt sammentreff med Hammel har fått et annet forløp enn jeg tenkte. Såvidt jeg kan forstå er det ikke mulig ikveld å komme videre. Hvis vi da ikke vil sitte her ørkesløse og vente på nye overraskende besøk. Jeg foreslår at vi gjenoptar arbeide imorgen ved dagslys.
Alle så på Viviana. Hun var nu kommet mer til ro.
— Så er det Vivianas tilståelse, sa Kjeldsen, i sannhet en merkelig tilståelse . . .
— Bring mig i fengsel, hvisket Viviana.
— Akter De kanskje å flykte? spurte Kjeldsen.
