— Nei, hvorfor skulde han vel det? Jeg visste det
jo! Kanskje vilde han selv dø, sa han, der var for
megen ulykke i verden.
— De hadde kanskje planlagt det hele sammen med ham på forhånd?
— Nei. Hvorfor? Jeg forstod jo alt.
Viviana talte nu eftertenksomt, drømmende. Der var i det hele tatt noget søvngjengeraktig over henne. Hammel vilde igjen avbryte den ubehagelig scene, men Krefting førte ham blidt til side. Kjeldsen hadde satt sig hen til bordet like overfor Viviana. Hans tone var fortrolig og tillitvekkende, rolig. Men advokat Udvej var bestyrtet — og hans skjelvende hender måtte gang på gang ty til whiskyflasken. Han vendte sig til den ene efter den annen med sine avbrytelser. Først høitidelig bedrøvet: Mine herrer, hvilken ulykkelig fantasi! Så forskrekket over sin egen stilling i tragedien: Jeg håper da ikke at nogen mistenker mig for . . . gubbevaremigvel . . . (og her la han hånden på diplomatfrakkens silkeopslag). Så elegisk, medynksfull: Stakkars, stakkars! kvinne. Så intimt belærende: Det er nervene! Det er nervene, mine herrer, som ikke holder lenger. Og derpå betuttet over at man ikke tok hensyn til ham, men lot Viviana gå videre i sin bekjennelse: Jeg må vel for fan kjenne min egen kone! Her lot han whiskyglasset et øieblikk stå for å kunne vri sine hender.
Imens hadde Kjeldsen fortsatt sitt forhør:
— Hadde De talt med ham tidligere på kvelden, før han gikk til denne gjerning?
— Ja, naturligvis.
