Dette var den naturlige grunn til Halvorsens
fornærmelse. Og da hennes logikk var av den
vanlige slags, regnet hun også Kjeldsen som en av
årsakene til ulykken. Kjeldsen merket straks på den
iskalde tonen, at Halvorsen følte sig støtt på det
føleligste. Blomsterhandlersken sa også straks: Vi er
ikke vant til slikt, min søster og jeg.
— Jeg vil si op, sa Halvorsen, og disse ord i en virkelig husholderskes munn er skjebnesvangert som et ultimatum i diplomatiet.
Kjeldsen forsøkte å trøste damene — spøkefullt såvidt det stod til ham, men de to damer bare så på hinannen forundret over hans dristige form, og så opgav han det.
Om der hadde vært nogen besøk i de siste par dager?
— Nei. Kun advokat Udvej. Advokaten hadde vært innom tidlig i formiddag for å få nøiaktig rede på Hammels ankomst.
Kjeldsen lot som om dette ikke interesserte ham noget videre, men han spurte dog:
— Var advokaten helt inne, for eksempel her inne i dette værelse (de stod nu inne i herreværelset, hvor den døde var blitt funnet) — eller spurte han bare ved døren?
— Han spurte bare ved døren. Jeg bad ham naturligvis gå innenfor, men han svarte bare «nei for guds skyld» og gikk.
Kjeldsen spurte likegyldig:
— Var han da redd for noget?
— Vet ikke. Han kunde da umulig være bange for oss!
