hadde sittet ganske taus. Nu og da kastet hun et forskremt blikk på lægen.
Kjeldsen henvendte sig påny til Liselotte.
— De synes ikke å være opmerksom på, sa han, at vi har funnet spor i leiligheten, som beviser at den drepte ikke har vært alene.
— Kanskje var det en dam, som var tilsammens med ham.
— Nei, det var ingen dame. Det var en mann. Det var morderen. Og vi har konstatert, at det har vært en mann med gummihæler på støvlene.
Liselotte hadde albuene på bordet og hvilte hendene under haken. Ved Kjeldsens ord vendte hun langsomt ansiktet mot ham og så på ham med halvt lukkede øine.
— Har ni verkligt? spurte hun.
Viviana var imens blitt stadig mer nervøs og forsøkte å berolige sig med champagne, men kom derved i en tilstand av forsert lystighet, som virket pinlig. Det var i det hele tatt en besynderlig frokost, med uekte, opjaget stemning. Alle de nærværende satt og stred med sine egne grublerier og en viss atmosfære av fiendtlighet bredte sig blandt dem.
Det skulde heller ikke hjelpe på harmonien, at begge damene var så særpregede, kanskje kunstig særpregede, og så forskjellige: Viviana nervøst flagrende, excentrisk, hyperelegant og halvfull — og Liselotte mørk, tateraktig og frekk. Kjeldsen begynte å bli utålmodig og han gjorde sitt til å påskynde frokostens avslutning. Der blev ganske vagt hen i været foreslått kaffe i baren, men det vakte ingen gjenklang.
