KAPITEL XVI
FRU DR. EBNER
Nøklene! Det var besynderlig hvorledes Viviana rykket til. Det gav et formelig sett i henne. Nervene hennes reagerte voldsomt, hver gang en ting blev nevnt som kunde ha forbindelse med mordet.
Plutselig spurte hun:
— Skal jeg også i forhør, i et virkelig forhør?
— Muligens.
— Skal jeg vise mig for skranken i en mordaffære? Hvor fryktelig!
Det var noget virkelig beveget, men samtidig også noget drømmende over hennes trekk.
Kanskje tanken på å møte ved skranken allikevel ikke forskrekket henne så meget. Det var kanske meget mer mordsakens veldige sensasjon som gav henne det drømmende svermeri i øinene.
Kjeldsen tenkte på dette og måtte atter forundre sig over den moderne kvinnes psyke.
Vivianas frostbrytninger var gått over og hun kastet pelskraven tilbake på stolryggen. Hun så på dr. Ebner:
— Champagne, sa hun.
Det lot til, at hun hadde fått sin livlige, skøieraktige form igjen. Den stigende varme i kabinettet
lot en fin rødme trenge frem i hennes ansikt.