Viviana krøp dypere inn i sin pelskrave, så
forskremt på Kjeldsen og sa nølende:
— Avisen skriver at det sannsynligvis er et mord, men at det også kan være et selvmord.
— Det kan ikke være noget selvmord, svarte Kjeldsen, det er et mord.
Viviana fortsatte usikkert og næsten hviskende:
— Og det er i anledning dette . . . mord . . . De har stillet mig alle disse spørsmål?
— Ja.
— Å Gud, hvor reddsomt!
— Hvorfor det! De glemmer hvor mordet er foregått.
— I Hammels villa.
— Javel. Og siden Hammel selv notorisk har vært borte den hele tid, har vi være nødt til å søke oplysninger om ham hos alle hans venner.
— Naturligvis, sånn er det Viviana, trøstet dr. Ebner. Det gjelder ikke Dem alene. Det gjelder alle. Tror De virkelig nogen vil mistenke Dem for å begå et mord!
— Virkelig ikke det? spurte hun med skjelvende stemme.
Det var likesom noget skuffet over hennes tone.
— Neimen Viviana! utbrøt dr. Ebner forskrekket.
Kjeldsen tenkte på den sensasjonshungrende Himalayabestigerske og innskjøt rolig:
— Hvorfor i all verden kan ikke morderen like så godt være en smukk dame? En smukk dame har ikke vanskelig for å få sitt offer ut på en nattlig kjøretur til et forlatt hus. Morderen i Hammels
